Innlegg Tagget 'ENKJ'

[2011] Første år som pilot

Året begynte med et ferskt flysertifikat som jeg bare hadde fått brukt 1 time etter at jeg fikk den. Jeg satte ikke foten i cockpiten igjen før jeg startet på den årlige PFT’en (Periodisk Flygetrening) i mars. Dette skal alle piloter i flyklubben ha hvert år for at klubben skal få rette opp i evt. svakheter med flygingen før du får fortsette å bruke flyene. Jeg kombinerte utsjekk på Piper PA-28 med PFT’en, og til sammen trengte jeg bare 3 flyturer før utsjekk og PFT var godkjent. Hele forløpet med utsjekken har jeg skrevet om i en tidligere bloggpost.

Nedre Romerike Flyklubbs Piper PA-28-161 Warrior II.

Et av Nedre Romerike Flyklubbs Piper PA-28-161 Warrior II. © 2011 Michael Katz

Etter utsjekken startet jeg ut med en god bunt treningsturer for å lære det nye flyet å kjenne, og for å bli ekstra god på nød- og sidevindslandinger før jeg skulle ta med mine første passasjerer. Første tur med passasjerer ble en flott forsommerdag i juni med litt sidevind på rundt 8 knop på Kjeller. Jeg tok med meg min samboer (Kristin) og en venn (Eivind) på tur til Arvika (ESKV). Turen over det skogskledde grenseområdet til Sverige tok ikke mer enn 40 minutter. Etter en bløt landing bestilte vi taxi inn til byen. Der var det ikke stort å finne på siden det var 2. pinsedag, så vi spiste bare $100 burger og $100 pommes frites før vi satte nesen tilbake mot Kjeller.

Spent samboer før første tur med småfly.

Spent samboer før første tur med småfly. © 2011 Eivind Hasle Amundsen

Piloten stiller kompassgyroen før take-off fra RWY 30 på Kjeller.

Piloten stiller kompassgyroen før take-off fra RWY 30 på Kjeller. Foto av Eivind Hasle Amundsen

Final approach til RWY 19 på Arvika etter 40 minutter.

Final approach til RWY 19 på Arvika etter 40 minutter. Foto av Eivind Hasle Amundsen

Etter take-off fra Arvika stiger vi opp til 4500 ft.

Etter take-off fra Arvika stiger vi opp til 4500 ft. Foto av Eivind Hasle Amundsen

Jeg hadde planlagt en overnattingstur til Borlänge (ESSB) i Sverige i slutten av juni med Kristin hvor målet var en dag på Peace & Love-festivalen. Det ble selvsagt skiftende vær når reisedagen kom, så i stedet måtte vi ty til backupplanen som innebar å kjøre bil til destinasjon. Turen tok derfor 6 timer kontra 1,5 time med fly (så det er nok ikke siste gang jeg forsøker å reise til festival med fly altså). Selv om vi ikke reiste med fly fikk vi sove over i klubbhytta til Borlänge flyklubb for en veldig billig penge. Flygeplanen har jeg tatt vare på, så det kan godt hende Borlänge blir destinasjonen en annen gang.

Det som var sikkert var at jeg måtte ha minst én langtur i sommerferien. Jeg planla derfor en tur til Kristiansand (ENCN), som jeg gjennomførte med Kristin i juli. Været på Kjeller var rolig, men på Kjevik var det bygevær i vente. Vinden blåste friskt der med rundt 15 knop motvind. En liten ringerunde til Meteorologisk institutt gjorde det klart at bygeværet ikke var ventet før senere på kvelden og at vinden var stabil, så da var det bare å reise. Turen gikk langs idylliske Sørlandskysten og opp til 8000 fot, det høyeste jeg hittil har fløyet for egen maskin. Samtidig fikk jeg testet min nyinnkjøpte iPad med Air Navigation Pro, som viste seg å være et svært kjekt tilbehør til navigasjonen.

Flygeeken navigerer fra Kjeller til Kjevik vha. av gode gamle kart.

Flygeeken navigerer fra Kjeller til Kjevik vha. av gode gamle kart. © 2011 Michael Katz

Vel oppe i cruisehøyden på FL80 (Flight Level).

Vel oppe i cruisehøyden på Flight Level 80. © 2011 Michael Katz

Kristin og LN-MTJ parkert på Kjevik.

Kristin og LN-MTJ parkert på Kjevik etter 1,5 times flytid. © 2011 Michael Katz

Etter en smooth avgang fra RWY 04 med 15 knop motvind ser vi tilbake på Kjevik.

Etter en smooth avgang fra RWY 04 med 15 knop motvind ser vi tilbake på Kjevik. © 2011 Michael Katz

I cruise langs Sørlandskysten, som gjør det ganske enkelt å navigere seg hjem.

I cruise langs Sørlandskysten, som gjør det ganske enkelt å navigere seg hjem. © 2011 Michael Katz

I august tok jeg med to venner (Silje og Anita) på en sightseeingtur over Oslo. Det var kjempeflott vær og null vind, men mangel på headset i klubben holdt likevel nesten på å sette en stopper for turen. Headset dukket dog opp i siste liten. Planen var å be om klarering til 3500 ft, slik at vi kunne fly fritt over Oslo (det er flyforbud lavere enn 3000 ft over Oslo sentrum). Jeg trodde dette skulle være vanskelig siden landingsretningen inn til Gardermoen denne dagen var mot nord. Likevel fikk vi klarering av Oslo approach. :) Vi rånet over Oslo en halvtimes tid til passasjerenes store fornøyelse. Siden både piloten og passasjerene er utdannet astrofysikere, tok vi en liten svipptur innom Harestua etter Oslo for å se solobservatoriet der fra lufta.

Sving mot Oslo etter climb-out fra bane 30 på Kjeller.

Sving mot Oslo etter climb-out fra bane 30 på Kjeller. Foto av Silje Bjølseth Amundsen

Oslo sentrum fra 3500 ft er en fantastisk skue.

Oslo sentrum fra 3500 ft er en fantastisk skue. Foto av Silje Bjølseth Amundsen

Harestua solobservatorium.

Harestua solobservatorium. Foto av Silje Bjølseth Amundsen

Landing på RWY 12 på Kjeller etter en flott sightseeingtur over Oslo.

Landing på RWY 12 på Kjeller etter en flott sightseeingtur over Oslo. Foto av Silje Bjølseth Amundsen

Passasjerene var godt fornøyd med sightseeingturen.

Passasjerene var godt fornøyd med sightseeingturen. © 2011 Michael Katz

Resten av året ble det stort sett noen treningsturer med jevne mellomrom. Flyåret sluttet dagen før nyttårsaften, den 30. desember 2011, da jeg tok med min søster (Keren) og nevø på 7 år (Ariel) sammen med Kristin på en 1 times luftetur over Oslo-området. Det var helt perfekt flyvær med skyfri himmel, rundt 0 grader og ingen vind. Flyturen var Ariel sin første tur i småfly, og han var uhyre interessert fra han ankom Kjeller til han kom hjem. Det var selvfølgelig også gøy for meg å få mange entusiastiske spørsmål om flyturen fra nevøen min. Keren har en anelse flyskrekk, men mannet seg opp og innrømmet omsider at det var veldig gøy å fly, selv om hun ble litt nervøs de gangene jeg skapte litt magesug. :) Nedenfor er en liten videosnutt fra flyturen.

Nevøen min på 7 år fryder seg under sin første småflytur.

Nevøen min på 7 år fryder seg under sin første småflytur. © 2011 Michael Katz

Holmenkollen og Bogstadvannet fra lufta

Holmenkollen og Bogstadvannet fra lufta. © 2011 Michael Katz

Over Heggedal i Asker ser man snøgrensen innover mot Oslo.

Over Heggedal i Asker ser man snøgrensen innover mot Oslo. © 2011 Michael Katz

Landing på Kjeller RWY 30 etter en fantastisk vinterflytur over Oslo.

Landing på Kjeller RWY 30 etter en fantastisk vinterflytur over Oslo. © 2011 Michael Katz

Det ble ikke så mange interessante flyturer mitt første flyår, men likevel ble det total 26 timer og 10 minutter i flytid tross en litt dårlig sommer og mye jobbreising. Jeg har dog mye i planene, og i år kan dere muligens se frem til blant annet utsjekk på Cessna 172 og flyging i Australia. Stay tuned!

Hvor mye koster egentlig flylappen?

Mange lurer på hvor mye flylappen koster, og nå som jeg selv er ferdig kan jeg dele hva mine faktiske kostnader ble. Jeg har sett mange forskjellige kostnadsutregninger, og de mangler gjerne en del detaljer, slik som kartkjøp og startavgifter. Noen er også utdaterte. Men felles for dem alle er at totalkostnaden er mindre enn man må regne med når man lærer å fly på Kjeller. Siden det ikke er lov å gjøre touch & go på Kjeller må man fly til Rygge for å øve på landing, og det medfører ca. 10-20 timer ekstra i forhold til hva elever ved andre flyklubber får. I tillegg varierer instruktørhonoraret fra flyklubb til flyklubb, og prisen per flytime for ditt fly kan være høyere. Kostnadene kan derfor være litt anderledes for deg eller ved din flyklubb, men utregningen gir en god indikasjon på hvor mye flylappen kan ende opp med å koste deg:

Det blir også en del ekstra hvis man regner med reisekostnader til og fra flyplassen, samt telefonsamtaler/SMS med instruktør (for å ikke utelukke noe).

Det er en ting til som er svært, svært viktig å merke seg. Når flylappen er sikret er det ikke slutt på kostnadene. Du skal jo fly hvert år for å vedlikeholde sertifikatet. Kravet er minst 12 timer med minst én instruktørtime det siste året før sertifikatet utløper (2 års gyldighet). Men dette er altfor lite til at du forblir en sikker pilot. Jeg regner i alle fall med at jeg kommer til å fly ca. 30-40 timer hvert år (kostnaden for noen av timene blir selvsagt delt med passasjerene), og at jeg tar mer enn én instruktørtime den første tiden. I tillegg skal medlemsavgiften i klubben betales, og det dukker gjerne opp andre kostnader. Det kan være nye kart som må kjøpes, startavgift på fremmede flyplasser, kjøp av headset, etc.

Min konklusjon er at det er lurt å spare opp en god slant av mulig totalsum før du starter med flytimer. Det kreves en viss progresjon gjennom opplæring, ellers er det enkelt å bli rusten. Det er derfor kjipt å gå tom for penger underveis. Teorieksamen har også en gyldighetstid på 2 år, og det vil jo skape noe press. Til slutt anbefaler jeg at du har økonomi til å fly en god del mer enn minimumskravet per år.

Pengene flyr bokstavelig talt når du tar flylappen. Selv om det kan bli dyrt, er kostnaden overkommelig både mens du tar lappen og når den skal vedlikeholdes.

Pengene flyr bokstavelig talt når du tar flylappen. Selv om det kan bli dyrt, er kostnaden overkommelig både mens du tar lappen og når den skal vedlikeholdes. © 2011 Flygeeken

[30.11.10, 03.12.10 og 09.12.10] JEG ER BLITT PILOT. :D :D :D

Vel, nå har jeg allerede røpet resultatet. Jeg har oppnådd flylappen, og kan kalle meg pilot etter 50 turer på 70 timer tilsammen. :D Og her er historien.

Før klubben sender deg til oppflyging skal du ha en skolesjekk med en av klubbens instruktører for å sjekke at du er helt klar. Man skal ha en teoridel og en praktisk del. Teoridelen hadde jeg med Odd og en annen elev (Vidar), hvor vi gikk gjennom navigasjonsplanen til Fagernes som vi hadde laget på forhånd. Vidar hadde gjort ytelsesberegning for bl.a. take-off og landing, selv om rullebanen på Fagernes åpenbart er lang nok (2060 m). Jeg trodde det ikke var nødvendig med mindre rullebanen var kort, noe Erland hadde sagt. Det er greit når man har lappen og skal ta egne vurderinger, men ifm. opplæringen skal man gjøre det uansett. Greit å vite til oppflygingen.

Den praktiske delen tok det litt tid før jeg fikk gjennomført, siden det var mye variabelt vær. Det hadde gått to uker siden sist, og jeg følte meg derfor litt rusten. Det begynte ok, men under take-off begynte skolesjef Tormod å sette finger’n på ting. Tormod klaget på at jeg ikke så ut under take-off. Jeg skal bare etablere en god stigevinkel visuelt og bli der, med korte glimt på om farten er ok. Svingte så mot Sørum og startet på navigasjonsplanen, som instruktøren var fornøyd med. Reiste så videre mot Bjørkelangen, hvor vi satte i gang med øvelser. Var litt lenge siden sist jeg hadde trent på øvelser (september), så prosedyrene satt ikke helt friskt i minnet. Ved sakteflyging brukte jeg litt tid på etablering, ved steiling stanset jeg ved stall warning når man egentlig skal vente til vibrasjonene starter pga. manglende løft, og steep turns endte jeg opp ved feil heading ift. utgangspunktet. Jeg fikk et nytt forsøk i alle tilfeller, og det gikk da bedre.

Til slutt var det nødlanding. Det var Tormod som valgte åker, men jeg misforsto hvilken åker han mente. Begynte derfor mot en åker som egentlig ikke var godt egnet. Helt mislykket, og han ba meg ta go-around. Slik skal man ikke gjøre på oppflyging. Dersom man ser at man er i ferd med å gjøre en dårlig nødlanding, må man si til sensor at det gikk dårlig og at man vil ha et nytt forsøk. Vel oppe pekte han på åkeren han ville jeg skulle bruke igjen. En langstrakt åker med trær langs, som så ut som en rullebane. Prøvde igjen, men Tormod instruerte meg hele veien slik at nødlandingen gikk bra. Tormod pirket svært-svært mye, og all kritikken gjorde bare at jeg gjorde alt enda dårligere, slik som stotring på radioen. Vi dro tilbake til Kjeller, og kom inn på en lang finale til rullebane 30. En fin-fin landing. Endelig en ting jeg gjorde bra. Landingen uten motor gikk også bra, men jeg ville ta ut flaps senere enn det Tormod ville gjort. Jeg bare gjorde det jeg hadde lært av forrige tur med Odd hvor jeg tok ut flapsen for tidlig. Ay-ay! 8-} Vi tok en ekstra runde uten motor, som gikk bra, før vi avsluttet. Jeg hadde strøket på nødlandingen, men ellers hadde alt vært godkjent. Tormod poengterte dog at han pirket på absolutt ALT, slik at jeg skulle være forberedt på det verste til oppflyging.

Vinter-Kjeller. Rullebane 30 ligger nederst.

Vinter-Kjeller. Rullebane 30 ligger nederst. © 2006 Flygeeken

Jeg prøvde å få til en repetisjonstime før opplygingen, men det var ikke lett å få til på vinter’n. Fikk ordnet en solotur for å gjøre noen øvelser, men det lå et meget tynt skyslør ved Flateby. Det var bare å snu. I stedet tok jeg tre touch & go. Til oppflygingen ble Vidar og jeg bedt om å planlegge en tur til Reinsvoll med overflyging over Hamar med fullstendig ytelsesberegning for Reinsvoll, og i tillegg skulle vi vurdere om det var forsvarlig å lande. Vinden på hele turen bestemte konrollanten skulle være 15 knop i fra 210 graders retning. Oppflygingen ble kansellert en gang pga. tåke. Litt dumt for jeg var innstilt på å fly opp den dagen, spesielt siden det var helt skyfritt Oslo selv om Lillestrøm var helt tett ifølge webcamen på toppen av Lillestrøm Rådhus.

En snau uke senere var været knallfint med litt tåke som lusket rundt Kjeller, men det så stabilt ut. Kontrollant var Bjørn, som er SAS-pilot til daglig. Jeg var veldig spent, men likevel rolig. Tenkte jeg skulle ta det som det kommer. Hele briefen tok vi på engelsk for i samme slengen å få tatt språktesten (ICAO language proficiency test) som er blitt et krav for å fly i utlandet. Vi diskuterte turen vi hadde planlagt først. Jeg har alltid trodd jeg måtte rundt Gardermoen, noe jeg også gjorde på turene mine nordover. Men Bjørn sa at det ikke er noe i veien for å be om klarering til å fly langs Echo 6 gjennom kontrollsonen til Gardermoen. Man skal ikke være redd for å bruke ATC. For min del er jeg ikke redd, men jeg tenkte det var greit å holde seg unna kontrollert luftrom med mye trafikk. Men man kan spare 10 min. på å fly gjennom Gardermoen kontrollsone, så det skal jeg gjøre neste gang jeg drar nordover. Vi diskuterte også andre problemstillinger og diverse teoristoff, blant annet nødlandingsprosedyrer. Hele briefen gikk helt fint, og det var bare koselig og føltes på ingen måte som en muntlig eksamen. Intet problem å snakke engelsk var det heller. Det kommer helt naturlig. Bjørn sa på forhånd at han ikke skulle overraske oss under flyvingen, men skulle gi god beskjed om hva vi skulle gjøre til enhver tid. Det var ekstra beroligende.

Vinter-Gardermoen sett fra vest. Flyr man langs Echo 6 blir det på motsatt side av flyplassen.

Vinter-Gardermoen sett fra vest. Flyr man langs Echo 6 blir det på motsatt side av flyplassen. © 2009 Flygeeken

Vidar hadde oppflyging først, mens jeg gjorde meg klar, fuelet og tok walk-around. De var oppe ganske lenge, og kom ikke tilbake før nærmere 14. Vi måtte rekke meg før solnedgang. Take-off gikk bra, og vi begynte med landingsrunder i tilfelle vi skulle komme for sent tilbake. Vi tok en normal landing, en landing uten motor og siste uten flaps. Alle landingene gikk bra, og jeg var heldig med null vind. Ved landing uten motor sørget jeg for å ikke fly i et firkantet mønster, men svingte rett mot banen når jeg var på linje med rullebanens threshold. Keypoint valgte jeg litt lenger inn på banen som sikkerhetsmargin. Bjørn anbefalte meg å alltid lande med motor på tomgang på Kjeller, siden man ikke får ta landingsrunder der, og da sitter landingsprosedyren mer i fingrene om det skulle bli behov for en virkelig nødlanding. Jeg startet ikke på navigasjonsplanen slik man pleier å gjøre på oppflyging. Til det var det for dårlig tid. Vi satte kursen rett mot Øyern, hvor jeg requestet 4000 fot og begynte med stigende/synkende svinger. Det gikk som smurt. Deretter kjørte vi på med sakteflyging med og uten flaps, som også gikk fin-fint. Så skulle jeg ta to steep turns. De gikk helt greit, men jeg ga kontrollanten noen ekstra g-krefter når jeg følte jeg var i ferd med å miste høyde. Jeg rettet meg også opp på helt riktig referanse i terrenget etter svingene. Til slutt tok vi noen stalløvelser. Først normal stall, og det kunne jeg greit. Så skulle jeg ta stall med full motor. Det måtte en svært bratt stigning for å få flyet til å steile, men Bjørn var ikke helt fornøyd med uttaket mitt, så jeg fikk prøve igjen. Andre forsøk var han fornøyd med. Omsider gjorde jeg et par stall i sving, som også var vellykkede.

Så kom det jeg hadde grudd meg mest til: Nødlanding. Bjørn sa på forhånd at vi nå skulle ha nødlandingsøvelse, og trakk motor til tomgang når vi var i 3500 fot. Først satte jeg på carb.heat og gjorde downwind-sjekklisten. Deretter valgte jeg meg ut et jorde, men ombestemte meg ganske raskt på valget siden jeg følte den var for kort. Jeg spurte om jeg fikk lov til å ombestemme meg, noe Bjørn bekreftet. Jeg pekte ut et nytt jorde som lå litt lenger bort ved siden av en vei med en gård i enden. Nevnte på vei nedover at landingsretningen ikke hadde noe å si, siden vinden var omtrent null ved bakken. Da jeg nærmet meg jordet etablerte jeg downwind, før jeg oppdaget at det krysset en strømlinje over jordet. Jeg valgte derfor keypoint relativt tidlig, og startet svingen inn mot banen slik at jeg kom klar av linjen. Bjørn så jeg ville ha klart å lande, og ba meg ta go around. Phew! Klarte det!!! Bjørn sa etterpå at han heller ville valgt jordet på den andre siden av veien, siden den jeg hadde valgt var mer ujevn. Uansett, jeg hadde overlevd, og det er viktigst på oppflyging. Å sette squawk, si mayday osv., det glemte jeg. Men jeg nevnte at jeg var opptatt med å gjøre en korrekt nødlanding, og at jeg var klar over andre deler av drillen.

Vel oppe i 2000 fot ba Bjørn meg ta frem kartet og navigere vha. bestikknavigasjon til Bjørkelangen fra Øyern. Jeg fikk øye på Hemnessjøen øst for Øyern (litt vanskeligere midt på vinter’n når sjøen er frosset), og satte kursen dit med litt vindkorreksjon. Deretter fant jeg Løken, og verifiserte at jeg så på korrekt tettsted med kartet. Over Løken sa Bjørn at vi nå skulle late som om det var blitt dårlig vær, slik at jeg ikke kunne fly høyere enn 1300 fot tilbake til Kjeller. Jeg gikk ned til 1100 fot, og satte i vei mot en passasje mellom høydene nord for Løken. Av kartet verifiserte jeg dog at jeg kom til å ligge lavere enn 500 fot over terrenget hvis jeg valgte den veien. Derfor ombestemte jeg meg, og tok en 360-grader tilbake for å fly samme vei jeg kom fra. Jeg sørget for å svinge rundt Løken for å unngå å fly lavt over tettstedet. Dette var ikke en øvelse jeg hadde gjort tidligere, og det var kjempegøy å fly så lavt over lengre strekk. Mot Kjeller fløy jeg langs Øyerns østre strandkant. Landskapet var svært pent i skumringen og med 20 minus. Det gikk sakte tilbake siden det var mye motvind bare litt opp i høyden, men jeg meldte ofte hvor jeg var på radio. Fetsund var et naturlig valg som meldepunkt. Oppdaget at jeg hadde tatt feil av Fetsund-brua og en annen bru litt lenger frem da Fetsund plutselig dukket opp på min høyre side, men dette kommenterte jeg. Så var det bare long finale inn til banen, og en fin landing.

Desember-landskap nær Fetsund.

Desember-landskap nær Fetsund. Foto av Anders Fagerjord (Creative Commons)

Jeg hadde en god følelse etter landing, og visste jeg hadde gjort svært mye riktig. Jeg parkerte foran hangaren, hvor Bjørn rakte frem hånda og gratulerte meg. HURRA! Det føltes kjempeuvirkelig, men nå var jeg blitt pilot. :D Vi tok alt i lufta på engelsk også, men siden jeg var opptatt av flygingen hadde jeg lett for å svare Bjørn på norsk eller på dårligere engelsk enn under briefen. Kunne selvfølgelig mye bedre, men man er jo litt nedsatt under en eksamen. Likevel fikk jeg femmer på språktesten, som er nest beste karakter og gyldig i fem år. Sekser er gyldig for alltid, men da må man snakke tilnærmet flytende. Etter å ha tatt oss av all byråkrati og papirarbeid inne i klubbhytta, ga Bjørn oss noen gode tips. Det viktigste er at man ikke er ferdig når man har fått flylappen. Det man har fått er bare en “license to learn”. Man må ikke slappe av og slutte å fly ofte nå som det store målet er nådd. Man bør sette seg nye mål og gjøre noe med sertifikatet. Noen velger å lære seg akroflyging, og andre velger å hengi seg til veteranfly. Flygeeken velger turflyging i første omgang. Jeg skal reise til steder. :) Men for at jeg skal få hatt med meg folk på tur må jeg fly et større fly. Så mitt neste mål blir dermed å få utsjekk på fire-seterne Piper PA-28 Cherokee og Cessna C172 Skyhawk. Hvordan det går kommer det nok en bloggpost om etterhvert.

Flylappen!!!

Flylappen!!! © 2011 Flygeeken

[07.11.10 og 16.11.10] Svipptur innom Gardermoen og resten av D-blokken

Kjeller flyklubb sørger for at elevene får en tur til Gardermoen (ENGM) minst en gang under opplæringen. Norges mest trafikkerte flyplass ligger jo bare et kort flyhopp unna Kjeller, og er en fin erfaring å ha med seg videre. Når man skal innom Gardermoen er det et krav at man sender inn flightplan, men ellers trenger man ingen PPR (Prior Permission Requirement). I tillegg studerte jeg innflygingskartet godt på forhånd, og leste hvordan prosedyrene for småfly er der.

Rett etter avgang fra rullebane 30 satte vi kursen rett frem direkte mot Nittedal. Der tok vi farvel med Kjeller-frekvensen og kontaktet Gardermoen TWR West, hvorpå vi fikk instruks om å fortsette opp til holding ved Nannestad. På kartet var det tegnet opp en pil mot et karakteristisk vann (var lett å se), før kurs skulle endres til Nannestad Det var moro å være innenfor den “forbudte” sonen, som jeg så mange ganger før hadde fløyet rundt. Før vi nådde Nannestad fikk vi klarering for left base på 01L, så vi slapp langvarig holding. De store flyene blir vanligvis sendt til 01R for landing når landingsmønsteret er landing sydfra og take-off mot nord, så på vei inn på left base så jeg en kø av store fly mot den andre rullebanen. På radioen hørte jeg de andre flyene fikk beskjed om light aircraft-trafikk ved 01L. Meg! Hoho!

Gardermoen fra lufta. Rullebane 01L til venstre, den jeg landet på.

Gardermoen fra lufta. Rullebane 01L til venstre, den jeg landet på. Foto av Andreas Lea (Creative Commons)

Touchdown på rullebane 01L på Gardermoen.

Touchdown på rullebane 01L på Gardermoen. Foto av Paul Aakerøy (Creative Commons)

Rullebanen var ledig, og det var ingen fly i sikte på vei inn mot banen. Erland spurte derfor tårnet om trafikksituasjonen tillot oss å ta en litt lenger finale. Det fikk vi, slik at jeg kunne prøve meg på ILS inn mot banen igjen (har prøvd en gang før på Rygge). Erland dekket ikke til vinduet, så jeg fikk ikke lov å se ut. ILS er vanskelig og krever veldig mye trening. Det er lett å miste glidepathen og ende opp i sikksakk-flyging, og det også lett å forvirre seg selv om man skal opp/ned og høyre/venstre i forhold til de to strekene på instrumentet. Men man skal altså fly mot strekene. Like over rullebanen fikk jeg igjen se ut, og gikk over til Visual Approach Slope Indicator-lysene ved rullebaneterskelen. Jeg landet litt langt inn på banen, men pytt-pytt… Her er det 3600 m å gå på, nesten 3 ganger så mye som banen på Kjeller. Et fly sto og ventet på at vi skulle lande oss ferdig, så her var det bare å takse fort bort til C1 som tårnet ba oss om.

Hadde en kort pause ved gamle terminalen (GA-terminalen), hvor jeg i ro og mak kunne nyte flyavgangene på 01L. Så var det inn i cockpiten igjen hvor vi kontakten tårnet, og fikk klarering til å starte opp og takse til holding på C1. Tårnet spurte om jeg var klar til å ta av med en gang, men nei, jeg måtte jo ta run-up. Likevel slapp vi pause på holding, og fikk rulle rett inn på rullebanen og ta av i én bevegelse. Under avgang så jeg et annet småfly stå og vente på en taksebane litt lenger opp på banen. Han fikk ta av i motsatt retning faktisk, siden det var nær null vind. De har effektive måter å håndtere trafikken på ved Gardermoen. På vei ut av kontrollsonen fikk vi beskjed om å se etter det andre småflyet, men vi fikk ikke øye på dem igjen. Vi hadde uansett fått to forskjellige høyder, så det skulle gå fint. Ble sendt ut via Nittedal igjen, men før jeg visste ordet av det slang instruktøren IFR-briller over til meg, og min kontakt med utenomverdenen var over for denne gang. Fløy normalt etter kurs ifølge instruksene til Erland helt fram til finale på Kjeller. Fikk kritikk denne gangen for å ikke repetere hele beskjeden jeg får fra tårnet tilbake på radio. Dersom man ikke husker hele beskjeden, er det jo ikke vanskelig å si Say Again. Evt. kan man skrive ned noen stikkord på knebrettet om beskjeden skulle være vanskelig å memorere.

Flygeeken har landet på Gardermoen, men ikke som passasjer.

Flygeeken har landet på Gardermoen, men ikke som passasjer. © 2010 Flygeeken

LN-NRK på Gardermoen.

LN-NRK på Gardermoen. © 2010 Flygeeken

1,5 uke etter Gardermoen-turen måtte jeg ut en tur igjen for å få fullført noen obligatoriske timer i opplæringen. Det gjensto en D-blokktime og en tom solotime i elevheftet mitt. Odd skulle lose meg gjennom disse to siste turene. Etter avgang holdt jeg meg rett mot Rælingen, og ikke til høyre. Glemmer det stadig vekk akkurat når jeg flyr mot det punktet, men etter å ha blitt kjeftet på av Odd igjen sitter det. Fikk også klage på at jeg trimmet for lite på turen ut. Gammel vane akkurat med LN-NRK, siden den hadde veldig lei trim en periode som nå plutselig var fikset.

Før Flateby var det på med skylappene. Odd skulle liksom være ATC. Når han for eksempel sa “turn right heading 140 and climb to 3700 feet”, repeterte jeg med “turning right heading 140 and climbing to 3700 feet, Lima Romeo Kilo”. Det var gøy å leke “ekte” IFR-flyging. Morsomt å se at jeg med letthet tar stigende svinger og slikt, som jeg hadde litt vansker med i A-blokken. Prøvde meg også på steep turn (45 grader) i blinde. Det gikk ok første gangen, selv om det ble mye vingling mellom stig og synk, så Odd anbefalt å trimme høyden i svingen. Andre gangen mistet jeg mye høyde. Fikk også prøve meg på en desorienteringsøvelse for første gang. Odd tok kontrollene og steg kraftig, før han satte nesa rett ned og sank kraftig, samtidig som han svingte kraftig i en eller annen retning. Så måtte jeg, kun med referanse til instrumentene rette opp flyet igjen til original kurs og høyde. Første gang gikk bra. Odd spurte om jeg ville prøve igjen, og siden jeg syns dette var sinnsykt gøy, svarte jeg selvsagt ja. Da herjet Odd enda mer med det stakkars flyet (eller egentlig var det den stakkars flygeeken). Det var skikkelig berg- og dalbane, og jeg tok meg av ren refleks etter stikka. Når jeg skulle rette opp igjen merket jeg ikke umiddelbart at vi var kommet inn i et stup. Sært å se vertikalhastighetsindikatoren synke helt til bunns, slik at den ikke kunne vise mer. Odd kuttet motoren slik man skal gjøre når sånt skjer, for at man ikke skal grave seg nedover og skape motorlyd som stupende fly i en actionfilm.

Flyging over vinterlandskap er vakkert.

Flyging over vinterlandskap er vakkert. Foto av Patrick Brosset (Creative Commons)

Dette satte en flott strek for IFR-treningen, og etter 1 time med instrumentsyn ble jeg møtt av et eventyrlig vinterlandskap utenfor. Når temperaturen er ned mot 20 minus på bakken ser det fantastisk flott ut fra lufta. Men hvor hadde vi nå havnet? Jeg trodde vi var i Ski-området, men svaret var visst øst for Øyern. Vi satte kurs tilbake til Kjeller via Kukollen. Landingen på Kjeller var på islagt rullebane, noe jeg aldri hadde gjort tidligere. Måkebilene hadde vært på ferde og gjort den ujevn, så det var likevel godt med friksjon til stede. Det ble ikke full stopp riktig enda, siden jeg straks skulle ta noen solo landinger. Første touch & go skulle være en merkelanding på siktemerket mellom taksebane A og B, som var ganske spot on. Andre gang var uten motor. Jeg kom litt kort siden jeg satte ut flaps for tidlig, og måtte dessverre gi på litt motor. Odd mente jeg også fløy i et litt for firkantet mønster når jeg ikke hadde motor. Når det er snakk om nødlanding må man bare komme seg mot rullebanen umiddelbart og på mest mulig effektiv måte, dvs. man kan godt svinge smått mot rullebanen hele tida. Flaps må man derimot ikke sette ut før det er ytterst sikkert at man kommer frem. Skulle du være uheldig å ha feilberegnet, er det lov å ta opp flapsen igjen. Vi prøvde atter en landing uten motor, og denne gangen gikk det litt bedre. Fikk også kritikk for å presse litt for lite på høyre sideror på rullebanen. Jeg var litt redd for å skli på den islagte rullebanen, men jeg kunne altså pushe flyet mer enn jeg gjorde ifølge Odd.

Til slutt bar det opp for tre solo landinger. Første var veldig-veldig dårlig. Jeg trakk litt for mye i nesa under flare, slik at jeg steg litt. Da ga jeg på motor, som gjorde meg litt ustabil, og landingen ble litt hard og rar. Odd hadde sett deler av denne landingen fra klubbhuset, men nevnte at dårlige landinger skjer alle fra tid til annen. Men jeg visste jeg kunne bedre, så andre og tredje runden skjerpet jeg meg. De ble langt bedre, og tredje landing var attpåtil akkurat på merket mellom taksebane A og B. Dett var dett. Nå er det egentlig bare skolesjekk og oppflyging igjen… Og så LAPPEN!!!

[26.10.10] Siste kapittel i navigasjon: Solo langtur til Hamar og Fagernes

Andre og siste solonavigasjonstur skal være litt lenger enn normalt. Kravet er at den varer minst 2.5 timer, går over minst 150 nautiske mil og har full stopp på to fremmede flyplasser. Jeg trodde jeg skulle til Kristiansand på denne turen, men slik ble det ikke. Det var blitt senhøst, og da kan været variere stort mellom Østlandet og Sørlandet. I tillegg ligger Kristiansand ved kysten, og det skal da ikke mye til før vindgrensen for soloflyging er nådd. Så det var sikrest å velge blant destinasjoner nærmere Kjeller, selv om det selvfølgelig hadde vært veldig gøy å fly til Kristiansand. Men det får jeg ta en annen gang. :) Valget falt på Fagernes via Hamar. Begge steder jeg hadde vært før, men å reise såpass langt alene var nytt og spennende.


View Larger Map

Under walk-around så jeg det var kommet et svært tynt lag med rim på flyets overflate. David sa at det ville forsvinne når jeg kom opp i lufta, men at jeg likevel skulle pusse det vekk. Det var lettere sagt enn gjort. Fille funket dårlig, så jeg endte opp med å bruke grovt papir. Kanskje ikke det mest ideelle verktøyet til formålet, men jeg fikk mesteparten vekk etter noen minutters pussing. *tørke svette* Men da jeg gikk ut av flyet igjen etter å ha takset til fuelpumpa var rimlaget tilbake igjen. Jada, det måtte så være. Fra run-up og ut på rullebanen hadde jeg havnet bak Odd og en helt fersk elev i LN-NAR. Masse nøling og ufullstendig fraseologi på radioen. Kjenner meg igjen fra jeg var helt fersk, og det er rart å se hvor langt jeg har kommet på så kort tid. :)

Under take-off oppdaget jeg at dørfestet i taket ikke var festet. Det førte ikke til annet enn at det ble en smule kaldt, så jeg gjorde meg ferdig med den mest arbeidskrevende perioden fram til Sørum før jeg forsøkte å lukke den. Endelig var alt bra tenkte jeg, men jommen var også dørfestet til døren på andre siden heller ikke festet skikkelig. Den lot jeg være fram til Hamar. Etter å ha fått kontakt med Oslo Approach fikk jeg vite at QNH for Gardermoen var på 1002, som jeg satte umiddelbart på høydemåleren. Men jeg måtte skru noe sinnsykt langt for å komme til 1002, så jeg tenkte jeg kanskje hadde stilt inn på feil høyde da jeg var på bakken. Det føltes dog veldig rart ut at jeg skulle ha gjort en slik feil. Uansett steg jeg opp noen fot for å komme til høyden jeg skulle vært på. Plutselig hørte jeg på radioen: “Lima Foxtrot Uniform. Stay below controlled airspace”. Skjønte ikke helt hvorfor jeg fikk beskjeden, siden høydemåleren min viste 2300 fot, som er under TMA-grensen i 2500 fot. Etter en kort tenkepause svarte jeg: “Øøøh… Please confirm QNH 1002. Lima Foxtrot Uniform”. Men QNH var 1020, så der hadde vi årsaken. Jeg hadde hørt feil QNH.

Resten av flyturen opp til Hamar gikk smooth. Opp til Minnesund fra Vormsund, og fulgte østre del av Mjøsa inn mot bane 33 på Hamar. Jeg tok meg tid til én touch & go før full stans, og begge gangene var landingen helt ok. Fuelet opp, og takset til run-up-området. Motorsjekken på Hamar utføres på en egen avstikker i motsatt retning av bane 33, så man må først inn på rullebanen bort til denne avstikkeren før man takser inn igjen for avgang. Så var jeg i lufta igjen, og satte kursen direkte mot Brummundal bridge. Merker at jeg har blitt flinkere til å konsekvent holde meg til høyre for meldepunktene. Klapsi-klapsi hoden!

Mellomlanding på Hamar for å fuele.

Mellomlanding på Hamar for å fuele. © 2010 Flygeeken

Steg derfra direkte opp til 6500 fot (høyde valgt etter halvsirkelregelen), som jeg hadde satt opp på planen. Steg leeenge, og hadde aldri steget så høyt før med meg selv bak spakene. En ubeskrivelig følelse å cruise alene høyt der oppe. Helt stille, bare meg og propellen, med et lett snødekt fjellandskap under. Den høye høyden ga veldig god oversikt over landskapet, men det varte ikke lenge. Rett etter å ha passert Dokka, ikke lange biten fra Hamar, startet jeg på en rolig nedstigning til 5000 fot. Jeg hadde fått øye på Bagn fra stor avstand, siden det er ligger et svært karakeristisk tårn der i 3300 fots høyde. Jeg kontaktet så Fagernes, og sa i fra om at jeg kom til å ta noen touch & go. Det er litt spesielt med AFIS-flyplasser, for du trenger egentlig spørre om lov for ting. Man trenger bare informere, men siden man snakker med noen i tårnet, føles det automatisk som om man må be om klarering. Fagernes ligger så vidt utenfor Oslo-kartet (M517) og over på Rukjan-kartet, men NAK Shop har lenge vært tom for dette kartet. Derfor måtte jeg ty til det mindre navigasjonsvennlige ICAO-kartet for Sør-Norge for den siste biten.

6500 fot, det høyeste jeg har flydd med småfly så langt.

6500 fot, det høyeste jeg har flydd med småfly så langt. © 2010 Flygeeken

God utsikt fra 6500 fot. Her nærmer jeg meg Dokka med utsikt over Randsfjorden mot syd.

God utsikt fra 6500 fot. Her nærmer jeg meg Dokka med utsikt over Randsfjorden mot syd. © 2010 Flygeeken

Jeg hadde glemt nøyaktig hvor Fagernes-flyplassen lå siden sist jeg var der, så jeg skannet konstant fremover mot høyre hvor jeg visste den skulle være et sted. Men plutselig lå flyplassen rett til høyre. Fikk høre fra AFIS at bane 33 var i bruk, og gikk videre ned til 4000 fot før jeg meldte long finale. Og der ble rullebanelysene skrudd på spesielt for meg. :D Vakkert syn! Jeg brukte Visual Approach Slope Indicator-lysene til hjelp. Sakte kom rullebanen nærmere og nærmere. Det var nesten vindstille med svak motvind, og jeg fikk en svært bløt landing. Så var det opp igjen for en touch & go. Lurt å benytte sjansen når man kan, siden touch & go ikke er lov på Kjeller. På climb-out var jeg ikke sikker på om jeg skulle svinge høyre eller venstre, siden det ikke står noen spesifikke prosedyrer for Fagernes i AIP. Tårn sa venstre, som var et logisk valg, siden det er mer terreng til høyre (men det er også det som er standard om intet annet er nevnt). Fikk atter en meget bløt landing, før jeg tok en siste landingsrunde og takset inn mot terminalen. Jeg spurte hvor jeg skulle parkere, men jeg hadde hele flyplassen for meg selv, og kunne parkerte der det passet meg.

Finn rullebanen! (klikk for større bilde)

Finn rullebanen! (klikk for større bilde) © 2010 Flygeeken

Det var dønn stille da jeg hoppet ut! Ikke en sjel å se, og ingen bakgrunnslyd (man er jo så vant til konstant bakgrunnssus når man bor i byen). Jeg trippet bort til terminalen som så uhyre tom ut, men jommen var det ikke noen der inne som åpnet for meg. Jeg fikk tømt blæra, og ble etterpå bedt om å betale startavgiften på ~200 kr ved skranken der det sto “Startavgift betales her”. Tok en kjapp lunsj og en walk-around ute ved flyet, før jeg startet opp og takset til run-up. Der fikk jeg rullebane 15 og runway free. Det er 2000 m lang rullebane å rutte med på Fagernes, så valgte å ikke takse helt ned til enden før jeg tok av. Steg rett frem mot Bagn, og meldte climb out 5000 fot mens jeg var på vei mot Bagn, slik at AFIS skulle vite hvor jeg var. Vet dog ikke om det var nødvendig (spurte David etterpå, og han sa man ikke trenger å snakke like mye til AFIS som på ukontrollert flyplass).

Stakkars LN-NFU har ingen andre fly å leke med.

Stakkars LN-NFU har ingen andre fly å leke med. © 2010 Flygeeken

Lite aktivitet også ved terminalen på Fagernes.

Lite aktivitet også ved terminalen på Fagernes. © 2010 Flygeeken

Føyk forbi Bagn, og nå gikk det kjapt tilbake. Det var vakkert nedenfor med lett dis over vinteraktig landskap helt ned mot Oslo. Merker at jeg har mer kapasitet til å nyte landskapet utenfor enn før. I begynnelsen måtte jeg konsentrere meg mye mer om ting i cockpiten. Holdt 5500 fot da jeg kontaktet Oslo Approach før TMA-grensen, og overraskende nok ga Oslo Approach meg tillatelse til å holde 5000 fot or below uten at jeg ba om det. Jeg forsøkte å bruke Brandbu VOR, men den fikk jeg ikke kontakt med før jeg var godt over Sperillen. Første gang jeg stilte inn VOR’en, siden Erland hadde tatt seg av den biten før, men det er ganske enkelt. Man stiller bare inn på ønsket trekk etter å slått på instrumentet og stilt inn frekvensen til stasjonen. Straks etter Brandbu, for jeg forbi Jaren og Harestua, hvor jeg ble bedt om å holde meg under kontrollert luftrom siden jeg nærmet meg Gardermoen, men det hadde jeg allerede vært flink og gjort god tid i forkant. Meldte meg like etterpå ut av Oslo Approach i god tid før Nittedal like etter Harestua. Denne gangen brukte jeg en litt bedre rute mot Nittedal, som ligger godt til høyre for punktet. Det var bare å følge en høyspentlinje i terrenget bak åsen ved Nittedal. Der kunne jeg fint holde meg i 2000 fot, men ikke noe lavere. Etter Nittedal gikk jeg ned til 1500 fot, og styrte rett inn mot Kjeller. Landet fire minutter etter tida jeg skulle være tilbake, så det var god timing.

Når man flyr alene på navigasjonstur skal man egentlig si Student og kallesignalet sitt på radio. Men det glemte jeg helt på hele turen, selv om jeg hadde skrevet det ned på planen og ringet rundt med rosa markeringstusj. Det er blitt ren automatikk å snakke på radioen slik man alltid har gjort før. Men det var en sinnsykt flott tur. Fagernes er ikke lange biten unna Kjeller, og gir massevis av flott utsikt. En forsmak på vestlandet.

Neste side »


Om

Jeg har vært flygeek store deler av livet. Akkurat når interessen kom vet jeg ikke, men det kan ha vært fra og med jeg ropte "nå kræsjer vi" under landing med rutefly som 5-åring eller når jeg startet å spille Flight Simulator 4.0 som 8-åring. Men man kan ikke fly flysimulator resten av livet som flygeek. Den ultimate dyrking av flyinteressen når man ikke har penger til profesjonell flyutdanning er PPL-A, Private Pilot License for motorfly. Bloggen forteller min vei mot å bli pilot fra første flytime til oppflygingen.

Twitter

Siste tweets

Feil: Twitter svarte ikke. Vennligst vent noen minutter og last denne siden på nytt.


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 94 andre følgere