Oppsummering av flyeventyrene i 2014

Fjorårets flyeventyr endte med totalt 16 timer i litt forskjellige fly. De fleste i Cessna 172S selvsagt, et par timer i Cirrus SR20 over Las Vegas og Grand Canyon på USA-ferie og 10 minutter i en Boeing 737-800 på Gardermoen. Ja, du leste riktig… Jeg fikk prøve meg bak spakene i 737. Riktignok i en 737-simulator, men en fullblods «Full Motion»-simulator sammen med Norwegian. ;)

Men vi får ta disse turene kronologisk, og begynner i april 2014. Hvert år etter å ha fullført en runde PFT (Periodisk FlygeTrening) med instruktør, tar jeg alltid en treningsflytur alene før jeg inviterer med passasjerer. Dette året ble det som vanlig først noen landingsrunder med instruktør på Rygge, og jeg valgte Dagali flyplass for å trene landingsrunder alene i etterkant. Våren er superflott over fjellheimen med fortsatt snødekt terreng langt under tregrensen.

Turen til Dagali gikk korteste vei forbi Nittedal og Hønefoss, og oppover langs riksvei 7. Hjemover fløy jeg lavt over fjellet syd for Dagali, før Numedal åpenbarte seg, og jeg fulgte den hjem. Å fly midt i en dal med fjelltoppene over deg på hver side er en fantastisk opplevelse (så lenge du har 200 % oversikt over eventuelle kabelspenn i dalen).

Neste tur ble på ikke mindre enn 17. mai sammen med Kristin og Marit. Sistnevnte hadde fått tur i bursdagsgave fra Kristin og meg. Nasjonaldagen er en fantastisk dag å fly på. Folk flest går i tog og hopper i potetsekker denne dagen, så man har stort sett flyplassen og luften for seg selv. Selv om Marit var superspent på sin første småflytur, tok hun seg tid til å pynte flyet. Med Norges sannsynligvis eneste 17. mai-pyntede fly, lettet vi fra Kjeller og satte nesen mot Oslo. Vi fløy såpass tidlig at vi fikk knipset noen kule bilder av Slottet og barnetoget fra luften, og det hele ble selvsagt avsluttet med iskrem på Kjeller Flyplass etter landing.

Det ble ikke mange flyturene i Norge før vi dro til USA på sommerferie. Der hadde jeg på forhånd avtalt en runde i en Cirrus SR20 fra North Las Vegas Airport over Grand Canyon etter inspirasjon fra Anders. Cirrus SR20 skiller seg en del fra Cessna 172 ved at det for eksempel ikke er noe «ratt» foran deg, men en joystick-lignende styrespak til venstre slik som på de store Airbusene. I tillegg er det bygd inn en stor fallskjerm i flyet, som kan utløses om alt skulle gå galt, slik at flyet daler pent ned til bakken. Jeg fikk en kort brief om hvordan denne skulle brukes av instruktør Chris (spak i taket mellom setene), dersom han selv skulle være ute av stand til å utløse den.

Nede på bakken nærmet det seg 40° da vi tok av, så det var deilig å komme opp til behagelige 20° i 11.500 fot. På vei til Grand Canyon fløy vi stort sett på autopilot, mens vi lyttet til Rock/Metal-musikk over satelittradio gjennom headsettet. Det var stas å se grandiøse Grand Canyon ovenfra, og likevel var det kun en bitteliten del av hele den svære canyon’en. Før landing suste vi over Downtown Las Vegas i 10.000 fot (over de små passasjerflyene som tok av i saktefilm nede på Las Vegas McCarran International Airport), og tok en svipptur innom Red Rock Canyon, hvor jeg også tok over for autopiloten. Innflygningen og landing på flyplassen gikk veldig greit, om enn noe hard landing ifølge Kristin i baksetet. :)

Det var veldig fascinerende å prøve Cirrus’en. Jeg fikk litt mer følelsen av å fly de større passasjerflyene med bl.a. større hastigheter, større plass i kabinen, kun brems/gass under taksing i stedet for rudder og % thrust i stedet for RPM.

Det har begynt å bli en tradisjon hvert år med en langtur sammen med mine flykamerater Ola og Anders. Sommer’n 2013 fløy vi hele veien til Duxford i England gjennom Danmark, Tyskland og Nederland. Denne gang var planen å fly ned til Polen eller Tjekkia, men dårlig vær i Nord-Europa gjorde at vi måtte nøye oss med å fly til København i Danmark. Men gøy var det likevel.

Jeg innviet turen mellom Kjeller og Göteborg, før Anders tok over stikka frem til Aalborg og Ola brakte oss siste biten til Roskilde Lufthavn. Dette er en dedikert GA-flyplass utenfor København, noe jeg virkelig savner i Oslo. Her har man alt av fasciliteter, til og med skikkelig tårntjeneste, og 2 rullebaner å velge mellom.

Etter middag, øl og søvn i København, bestemte vi oss for å stoppe innom Randers på vei nordover igjen. Det var veldig varm luft denne dagen, og mange ettermiddagsbyger rundt omkring. Slik bygeaktivitet er veldig lokal, og så lenge bygene ikke befinner seg over eller rett i nærheten av flyplassene, går det som regel helt greit å fly.

Denne dagen var det min tur til å fly igjen, og vi kom oss avgårde fra bane 11 med litt gusty vind i ca. 10 knop. På vei til Randers var det svært disig, så det var ikke alltid så lett å se hva som var bygeskyer og hva som var dis. Vi hadde et slikt tilfelle rett mot oss da vi nærmet oss Sjællandskysten, og jeg myste lenge mot den for å finne ut hvilket av alternativene det var. Plutselig lynte det inne «disen», og det tok ikke mange nanosekundene før kursendring var et faktum. Landingen på Randers var gøyal. Litt sidevindskomponent, men mest motvind, og rullebanen hadde en slak nedoverbakke på midten som jeg endte opp med å sladde litt nedover etter touchdown (litt for mye brems).

Det ble middag, øl og søvn også i Randers som var en smule søvnig sammenlignet med København, så der var det ingen vits å bli lenge. Vi satte avgårde tidlig for å få startet opp før ettermiddagsbygene som var i ferd med å erobre Nord-Jylland. Anders hadde æren av å fly to legs denne dagen, en kort fuelstopp innom Aarhus 10 minutter unna, og derfra tilbake til Göteborg. Ola tok siste biten hjem, og vi ankom Kjeller igjen etter et realt regnvær. Vi lærte altså mye om håndtering av sommerbyger og det å holde en tidsplan rundt dette på en trygg måte, tross den korte turen til Danmark. Fullt bildealbum fra turen er publisert her, og en videoserie finner du nedenfor.

Denne sommeren hadde vi også familiebesøk fra Australia, så jeg fikk tatt med nevøen og niesen min (Ariel og Davita) på flytur over Oslo sammen med deres far (Shaul). Nevøen min har vært med meg to ganger før, så han begynner å bli en skikkelig veteran, men det var første turen til resten av gjengen. I tillegg til utsikten over Oslo, fikk de oppleve å suse gjennom liten regnskur. Dette syntes selvsagt barna var gøy.

Den siste flyturen denne sesongen fikk min svigerfar Rolf æren av å være med på i slutten av august. Han bor i Fredrikstad, så Kristin og jeg tok LN-NRF fra Kjeller og 20 minutter ned til Rakkestad for å møte ham. Fra Rakkestad tok vi en rask tur over Sarpsborg, Svinesund og Fredrikstad, og Rolf syntes selvsagt turen var veldig stas. Nå er det vel bare mor og svigermor som gjenstår, men det spørs om jeg får med dem i det lille flyet. :)

I løpet av året var jeg også så heldig at jeg fikk prøve meg på en landing i en 737-simulator. Det var i forbindelse med jobben at jeg var med Norwegian i en Full Motion-simulator på Gardermoen. Der ble jeg satt i høyresete med kapteinen til venstre og instruktøren bak, og tok styringen på long final bane 15 til Salzburg Airport. Vanskelighetsgraden var ikke så stor med det utgangspunktet og null vind, men kanskje like greit første gang i en 737.

Det var veldig spesielt å måtte holde nær 10° pitch up på vei ned, når man er vant med at nesa skal peke nedover under landing med småfly. Etter å ha holdt stabil hastighet- og retningskontroll på 737’en helt ned til rullebanen, glemte jeg å throttle helt tilbake til idle under flare, men likevel ble det en suksessfull landing. Altså… Jeg trooor ikke passasjerene hadde merket at det satt en n00b i høyresetet, så jeg kaller det en suksess. Uansett kan jeg nå krysse av «Land a 737 and walk away with it» på bøttelista mi. :)

Vi avslutter med en video som viser en slik simulator bli satt sammen. Ganske awesome! :D