Mellomlanding på Hamar for å fuele.

[26.10.10] Siste kapittel i navigasjon: Solo langtur til Hamar og Fagernes

Andre og siste solonavigasjonstur skal være litt lenger enn normalt. Kravet er at den varer minst 2.5 timer, går over minst 150 nautiske mil og har full stopp på to fremmede flyplasser. Jeg trodde jeg skulle til Kristiansand på denne turen, men slik ble det ikke. Det var blitt senhøst, og da kan været variere stort mellom Østlandet og Sørlandet. I tillegg ligger Kristiansand ved kysten, og det skal da ikke mye til før vindgrensen for soloflyging er nådd. Så det var sikrest å velge blant destinasjoner nærmere Kjeller, selv om det selvfølgelig hadde vært veldig gøy å fly til Kristiansand. Men det får jeg ta en annen gang. :) Valget falt på Fagernes via Hamar. Begge steder jeg hadde vært før, men å reise såpass langt alene var nytt og spennende.

Les videre

Advertisements

[26.09.10] Navigasjonstur til Frya

Min andre navigasjonstur gikk til Frya i Gudbrandsdalen. Spennende, der har jeg ikke vært før tror jeg! Turen skulle gå via Hamar for å fuele på veien til, og via Brandbu VOR på veien tilbake. Planleggingen denne gang gikk mye bedre, spesielt siden jeg la til flere sjekkpunkter på rutevalget mitt. I tillegg studerte jeg ruten på kartet nøye, slik at det skulle bli lettere å gjenkjenne hvor jeg var i terrenget.

Atter en septemberdag med kjempevær. Etter take-off tok jeg kontakt med Oslo Approach og åpnet flightplanen da vi suste forbi meldepunktet Sørum. Fraseologien satt veldig godt denne gangen. Kursendringen nordover hadde jeg satt ved Vormsund, som er lett gjenkjennelig i terrenget og ligger rett utenfor kontrollsonen til Gardermoen (hvor vi ikke skal fly inn uten at vi har noe der å gjøre). Det var mye motvind på vei opp, så det ble en lengre tur til Hamar enn vanlig (ca. 45 min.). Det var litt turbulent på starten av turen, men det syns jeg egentlig bare er gøy. :) Jeg holdt bra kurs opp, men hadde nok lagt til litt for stor vindkomponent. Merker man det er det bare å kompensere ved å redusere vindopplegget litt. På vei oppover Mjøsa spurte jeg Erland hvor han ville ha nødlandet. Det var mye skog og lite med jorder. Erland ville valgt sjøen, siden det ikke er noen bølger og nær folk og fe. Å nødlande i tett skog kan være litt gambling.

Omsider dukket Hamar opp, og det ble en long finale inn til bane 33 fra 2500 fot. Ingen vind ved bakken! Dessverre ble det en litt dårlig start på dagen med ren trepunktslanding. Ble litt lurt av at rullebanen buler litt oppover, og jeg landet selvsagt på bulen. Alltid en unnskyldning. :) På Hamar stoppet vi ved fuelpumpa, og fylte opp. Med to i flyet når vi ikke Frya uten stopp. Jeg husket at flightplanen måtte lukkes, og ringte Gardermoen Briefing. Når man lander på en ikke-kontrollert flyplass må man huske å lukke flightplanen selv. Fristen er 30 min. etter planlagt landingstid, og den er viktig å holde. Glemmer du det, vil du bli forsøkt oppringt før det blir satt igang full redningsaksjon, og det kan bli dyrt. Så bar det rett opp igjen til meldepunktet Brummundal Bridge nord for Hamar, og like etterpå far vi forbi Lillehammer og Hafjell. Jeg hadde egentlig planlagt 4500 fot, men Erland sa det ikke var nødvendig å stige så høyt. Jeg trodde man måtte holde høyder etter halvsirkelregelen fra 3000 fot, og valgte høyde deretter. Men denne regelen gjelder visst fra 3000 fot over bakken under deg, ikke 3000 fot over havnivå.

 

Frya i Gudbrandsdalen. Frya flyplass ligger til venstre på midten av bildet.
Frya i Gudbrandsdalen. Frya flyplass ligger til venstre på midten av bildet. Foto av jechstra (Creative Commons)

Det varte ikke lenge før det var det på tide med nedstigning. Vi fløy over åsene rundt Gudbrandsdalen i cruisehøyden, men under nedstigningen kom vi under disse. Det er svært gøy å fly inni dalen med to massive fjellsider på hver side. :D Vel nede i 1600 fot flatet vi ut ved Ringebu (meldepunkt Gåsøya). Når man kommer til en ukontrollert flyplass uten aktivitet på radioen må man fly over rullebanen først, for å sjekke at banen er klar. Erland sa det noen ganger er modellflyaktivitet på Frya, og et fly som kommer inn for landing hører man ikke før det er rett over deg. Banen var fri og fin. Etter passering måtte jeg ta en bratt sving inn på downwind for å ikke å havne i fjellsiden på den andre siden av elven i dalen. Innflygingen til Frya ligger rett ved en liten bakketopp, og man må derfor komme skrått inn på finalen. Det er moro å fly i norsk natur altså. Denne gangen landet jeg bra. Erland ba meg stoppe motoren med magnetene i stedet for mixture (som er normal prosedyre), for at vi ikke skulle få problemer med å starte motor etterpå. Motoren hostet og harket på den fuelen den fortsatt hadde i systemet selv om nøkkelen var av. Morsomt! Etter å ha stoppet motoren slik, må man ikke fikle med propellen, siden den kan starte av seg selv om den har litt fuel å rutte med. Flyplassen var heeeelt øde. Alt jeg hørte var lyden av sauer som breket og klinget i det fjerne. Flightplanen trengte jeg ikke lukke, siden jeg hadde gjort det i lufta før landing. Det var egentlig feil, for det er under landing og avgang det oftest skjer ulykker, og da er det greit å ha søk- og redningstjeneste. Flightplanen pleier vi bare å lukke i lufta før landing på Kjeller.

Flygeeken på Frya etter en vellykket landing.
Flygeeken på Frya etter en vellykket landing. © 2010 Flygeeken

Vi tok av etter en kort pause. Det var et bratt berg rett i mot meg ved avgang, men jeg svingte selvsagt litt unna. Lurte veldig på hvordan vi skulle komme oss opp på fjellet sydover hvor jeg hadde lagt den videre ruten, siden var var helt nedi dalen. Heldigvis lå det en pent plassert slak bakke opp til topps like vest for Frya, akkurat som om naturen hadde tilpasset seg til flyplassen. Vi fløy langs denne i en bratt vinkel i 65 knop (vanligvis 75 knop). Tretoppene kom nærmere og nærmere, men jeg fulgte med ned til venstre på min side. Siden bakken var ganske bred, kunne vi fint ha snudd før vi hadde fått et par grantrær i understellet. Til slutt var vi på toppen, og der var det jommen snø. Erland forslo en rute litt vekk fra trekket mitt for å komme rundt de høyeste toppene. Holdt nå 4000 fot. Når jeg så var kommet forbi de høyeste punktene, stilte Erland inn VOR-instrumentet og ba meg følge den. Men vi var for langt vekk fra radiofyret og for lavt i terrenget, så den dro meg mye off course. I tillegg var det vanskelig å finne fram til rett kurs igjen pga. det lite navigasjonsvennlige terrenget med bare bart fjellandskap og noen sjøer her og der. Neste sjekkpunkt var Rv. 250 (stedlinje). Ikke et godt punkt, men var ikke så mye annet å velge blant i det terrenget. Erland pekte på Randsfjorden, og sa jeg var kommet litt langt vekk fra ønsket trekk (ØT). Svingte meg inn på kurs igjen, og kunne nå endelig følge Brandbu VOR. Man må ikke svinge for mye mot VOR-fyret når man er rett ved, siden man da går inn i «cone of confusion» hvor VOR-instrumentet vil peke i alle retninger

Slik ser en VOR ut.
Slik ser en VOR ut.

Nå var det lett å navigere igjen. Dalene hjalp meg å finne rett vei. Så gikk det raskt siden vi hadde medvind, og plutselig var vi like før Nittedal. Jeg skulle ha tatt kontakt med Oslo Approach mye tidligere og lukket flightplanen, for nå var det masse prat på frekvensen slik at jeg ikke kom til. Til slutt kom jeg til, og da fikk vi varsel om trafikk mot oss. Akkurat da var vi kommet ved Nittedal, og måtte svinge brått til høyre for punktet. Men det andre flyet passerte rett over oss i 2000 fot. Nå ser jeg hvor viktig det er å holde 1500 fot inn og 2000 fot ut. Men like viktig er det å begynne med nedstigning og frekvensbytte tidligere, slik at man rekker å danne seg bilde av trafikken rundt meldepunktet. Fy meg! Det var et helikopter som meldte climb-out og sving mot Oslo i det vi var på vei til å krysse utflygingen fra bane 30. Men det var god margin. Vi så helikopteret passere foran oss, og meldte at vi hadde det i sikte. Landingen var i litt sidevind. Fikk skjev nese rett før touch-down, men sparket nesa raskt i rett stilling og landet bra. All landingstreningen har gitt sine frukter. Hurra for flygeekens oppgraderte landingsreaksjoner! :)

[27.08.10] SOLO!!! :D

Hele uka var jeg klar for solo, men det ble avlyst hver morgen pga. dårlig vær. Litt frustrerende, men fredag den uka virket det mer lovende og jeg møtte opp på Kjeller tidlig på morgenen. Det var fortsatt lavt og tett skydekke, med noen regnbyger innimellom. Men det var lovet bedring, så jeg og assisterende skolesjef Odd holdt stand i klubbhytta.

Utsikten fra klubbhytta til holding alpha og rullebanen ser ikke så flott ut på solodagen, men etterhvert ble det noe bedre.
Utsikten fra klubbhytta til holding alpha og rullebanen ser ikke så flott ut på solodagen, men etterhvert ble det noe bedre. © 2010 Flygeeken

Plutselig sa Odd at vi bare skulle dra, selv om det fortsatt så litt tett ut. Hadde allerede gjort unna walk-around og fuelnivået var ok, så det var bare å hoppe inn i flyet og fyre opp. Alt gikk smertefritt frem til vi lå på sydenden av rullebanen til Kjeller. Odd mente jeg burde si ting på radioen oftere. Mulig en uvane jeg har fått fra min hovedinstruktør, for jeg er enig i at det er viktig å ikke la det gå for lenge mellom hver gang man rapporterer sin posisjon. Outbound, ved passering av rullebanen, kan man f.eks. si

Kjeller. Lima Foxtrot Uniform. South of field. 2000 feet. Heading towards Øyern.

Det lå skyer fra i underkant av 2000 fot og oppover, så jeg måtte stige og synke litt for å gå klar av skyer. Men Odd kommenterte i noen tilfeller at jeg ikke la meg lavt nok, siden jeg hadde skyer på sidene lavere enn min egen høyde, og de dekket jo da til utsikten selv om jeg hadde sikt rett frem. Situasjonen var litt uvant, og det er jo ikke spesielt gøy på soloutsjekken. Som om det ikke var nok: Da vi ved Flateby skulle skifte frekvens fra Kjeller (119.10) til Ski Traffic (123.50) oppdaget vi at radioen sto på feil frekvens (122.10). Det er ikke særlig bra. Ingen andre fly på Kjeller hadde kunnet vite vår posisjon, noe som var ekstra uheldig nå som sikten ikke var spesielt god. Dette hadde jeg ikke opplevd før, siden radioen alltid står på 119.10 når jeg overtar flyet av logiske grunner. Odd sa frekvensen skal sjekkes når man skrur på radioen, så nå har jeg lært det også «the hard way».

Øyern var tildekket av skyer, så det var et dårlig sted å gjøre øvelser på. Fra Flateby fløy vi derfor tvers over Østmarka på leting etter et åpent område. Og over Ski fant vi et. Det ble en kort øvelse med 30 graders svinger, steep turns, steiling rett frem og sakteflyging med 10 graders sving. Alle øvelsene gikk fint, bortsett noen småfeil som å ta ut all flapsen på en gang og carb.heat før throttle. Men det var nok til at jeg tenkte at med alle disse småfeilene kunne jeg jo ikke få solobevis. Fikk dessverre ikke mulighet til å gå igjennom spinndemonstrasjonen man gjerne får på soloutsjekken, så det blir utsatt til skolesjekken. For det trenger man litt større høyde naturligvis, og vi lå lavt pga. skydekket.

Kjeller flyplass til venstre, og Øyern øverst. Rullebane 12 er nærmest og rullebane 30 er lengst vekk.
Kjeller flyplass til venstre, og Øyern øverst. Rullebane 12 er nærmest og rullebane 30 er lengst vekk. © 2007 Flygeeken

Så bar det tilbake til Kjeller for noen landingsrunder på rullebane 30. Det var små lokale regnbyger over Lillestrøm som vi måtte gjennom, men sikten var likevel grei nok for landingsrunder. Svingte litt tidlig inn mot banen de første gangene, slik at jeg fikk skjev finale og høy approach, men gjorde det bedre etterhvert. Flarene mine var fine, og jeg fikk skryt for å holde den. Mange elever mister nemlig tålmodigheten og retter nesa nedover igjen når flyet ikke toucher bakken med en gang, men det skal man ikke gjøre. :> Ellers fikk jeg bare kommentar på at hastigheten min ned mot rullebanen var noe lav første gangen, men det skjedde ikke igjen.

Odd kjørte på med flere motorkutt. Etter første landing kuttet han motor under avgang. Jeg tippet nesa umiddelbart ned i glidestilling, satte på carb.heat, gjorde downwind-sjekklisten og valgte et jorde rett frem til høyre som nødlandingsplass. Helt korrekt utført! Phew! Deretter kuttet Odd motor på downwind. Av en eller annen grunn pekte jeg på et jorde rett frem mot Fetsund som nødlandingsplass. Litt lurt ba Odd meg ta en titt til venstre, og der var jommen rullebanen. D’oh! Var vel så vant til å plukke ut jorder til det formålet. :) Svingte tidlig inn mot banen, og lå på base ca. rett mot første kvartdel av banen. Etter at jeg hadde svingt på finale midt over rullebanen ropte Odd go-around, og jeg satte full throttle og steg. Siste runden kuttet Odd motor før downwind. Da gjorde jeg rett, og svingte mot rullebane 12. Så var det full stop, og jeg var litt spent på om dette var godt nok for solo.

Men det var det. :D Etter å ha stoppet mellom Bravo og Alpha, spurte Odd om jeg følte meg klar for å fly alene. Det følte jeg jo, men kommenterte likevel småfeilene. Det var visst greit. Jeg lurte på om jeg skulle bruke Student Pilot på radioen, og om jeg skulle gjøre run-up igjen før jeg tok av, men ingen av delene var nødvendig. Odd ønsket meg lykke til og sa at «nå gjør du de beste landingene du noen gang har gjort», før han hoppet ut av flyet i vinden av propellen. Med ett var jeg overlatt til meg selv. Litt uvirkelig, men landinger hadde jeg gjort så innmari mange ganger allerede, så jeg følte meg trygg på meg selv. I tillegg var det vindstille med noen små vindpust i ny og ne, så den utfordringen slapp jeg. Mens jeg takset nedover mot rullebane 30 meldte et helikopter noe på radioen. Jeg var ikke helt sikker på om han skulle ta av eller ei, så jeg kalte han opp og forsikret meg om intensjonen hans. Han skulle bare til fuelpumpa, så da ga jeg bare full throttle, tok av og vips var jeg i lufta. Alene. :) Likevel føltes det på en måte som om instruktøren fortsatt var der, bare at han holdt kjeft. Kikket til siden, og overbeviste meg selv om at nå var jeg faktisk alene her oppe over Lillestrøm.

Jeg gjorde som jeg alltid hadde gjort, og landingene ble bløte og gode. Hadde litt bedre runder enn med Odd, og ingen for høye finaler. Siste landing var til og med ganske nær terskelen til rullebane 30, og jeg kunne nesten takse rett inn på Alpha. Hurra! Siden jeg hadde tatt fri fra jobben for å fly solo, tok Erland og jeg en flytur til etter soloutsjekken, men mer om det senere…

Flygeeken er glad for han har et solobevis i hånda.
Flygeeken er glad for han har et solobevis i hånda. © 2010 Flygeeken

[13.06.10] 14 landinger på én dag!

Jeg har landet! Jeg har landet helt selv! :D

Tidlig søndag morgen satte vi i retning sørover mot Rygge flyplass for å trene på landing. Det var første gangen vi reiste til et annet sted enn Øyern for å trene. Været så litt utrygt ut med store regnbyger over Oslofjorden, men Erland betrygget om at det ikke var noe problem. Til å begynne med var det litt småregn mens vi fløy, men det ble endel mer regn etterhvert. Jeg trodde at regn var no-go for småfly, men det går visst greit så lenge sikten er god nok og temperaturen ikke er for lav.

Flygeeken i LN-NRK i en høyde på 2000 fot og hastighet på 90 knop (KIAS).
Flygeeken i LN-NRK i en høyde på 2000 fot og hastighet på 90 knop (KIAS). © 2010 Flygeeken

Vi passerte en golfbane med masse golfspillere av noen morgenfugler (jeg har også kulere hobby en dere :P), Østmarka, Ytre Enebakk, Tomter, Spydeberg og plutselig så vi sjøene nord for Rygge i horisonten. Og så dukket rullebanen opp, og vi entret kontrollsonen til Rygge ved Sæbyvann. Erland tok kontakt med Rygge Tower, og så var vi i gang med landingsrunder på rullebane 30. Erland viste en landing først. Rullebanen på Rygge med landingslys og det hele var fantastisk å se på i det litt dunkle lyset denne morgenen (video av en landing på Rygge).

Deretter tok jeg over. Steg til 700 fot på upwind mens jeg holdt en fart 75 knop. På 700 fot fortsatte jeg å stige, mens jeg svingte 15 grader-sving mot crosswind. Deretter utkikk, før man svinger inn på downwind. Hele tida måtte jeg dreie nesa inn mot vinden, noe jeg fikk god tek på etterhvert. Røyken fra cellulosefabrikken på Moss gjorde det lett å se hvor vinden var til enhver tid. Takk for mosselukta! :)

Landingsrunden med upwind, crosswind, downwind, base og final leg. Illustrasjon fra Wikipedia.
Landingsrunden med upwind, crosswind, downwind, base og final leg. Illustrasjon fra Wikipedia.

På downwind fortsatte jeg å stige til jeg nådde 1200 fot (Rygge ligger 175 fot over havnivå, så man må holde 200 fot over standard nivå på 1000 fot). Mens vi var på downwind, gjennomgikk jeg downwind-sjekklisten: Magnetos BOTH, electrical fuel pump ON, fuel selector FULLEST TANK, Mixture FULL RICH, Primer LOCKED. Ganske raskt var vi ved keypoint igjen, og da var det bare å putte på forgasservarmen, redusere hastigheten til 75 knop og starte nedstigningen. Straks etter det svinger man inn på base med 30 grader-krenging, og setter en notch flaps. Før man entrer finalen sjekker man at det ikke er noen andre fly på vei til å lande, og svinger så 20 grader inn og får så rullebanen rett mot seg. Der setter man på siste notch flaps. Hele tida må man passe på holde hastigheten på 75 knop. Dette er über-viktig, siden marginene er små ved landing, og man kan lett ende opp med stall i lav høyde hvis man ikke er ekstra oppmerksom.

Første landing var PERFEKT. Jeg måtte selvfølgelig bekrefte ovenfor Erland om han hjalp til noe, men det gjorde han ikke, så endelig var jeg 100 % sikker på at jeg hadde landet helt selv for første gang. :D

LN-NFU på finalen med fulle flaps. Illustrasjonsbilde (flygeeken er ikke i cockpit).
LN-NFU på finalen med fulle flaps. Illustrasjonsbilde (flygeeken er ikke i cockpit). © 2009 Anders Skifte

Jeg utførte hele 14 landinger den søndagen. Jeg klarte dessverre ikke å toppe den første landingen. Man har ganske bratt nedstigning med fulle flaps, så man får litt noia når rullebanen er på vei rett mot en. Men rett før man treffer banen, skal man rette opp stikka og hovre rett over rullebanen mens man mister fart (flare). Flyet vil da sakte men sikkert sette seg bløtt ned på banen. Det jeg gjorde var selvfølgelig å få litt noia, og rette opp stikka litt for fort, slik at flyet steg litt igjen. Når jeg så fikk litt noia atter en gang, hovret jeg litt for høyt horisontalt, slik at landingen enten ble litt hardere, litt langt innpå banen eller en kombinasjon av begge.

Det var fire andre småfly som trente på landing samtidig, og flyet mitt (LN-NRK) har så seig motor slik at den ikke klatrer like bra som de andre flyene i landingsrunden. Derfor tok de meg igjen, slik at jeg noen ganger måtte kutte ned svingene. Og da kom vi gjerne litt høyt over banen, som igjen gjorde det litt mer utfordrende å få den perfekte landingen igjen. Jeg fikk også finpusset på avgangsteknikken min for hver touch & go. Før senket jeg nemlig ikke nesa litt ned rett etter avgang. Det kreves litt ekstra stikkepress for å komme i lufta, men når man først er der kan man dempe stigningen for å oppnå hastighet og unngå stallfare.

Jeg kunne øvd touch & go til flyet hadde hostet og harket i mangel på drivstoff, men klokka 11 var banen reservert for Jesus og vi måtte dermed vende nesa hjem. Over Moss, Kambo, Ås, Ski, Kolbotn, Lutvann og plutselig var vi 90 grader på rullebanen på Kjeller. Utførte veldig bra downwind, base og final, og var svært innstilt på at nå… Nå skulle jeg naile landingen skikkelig igjen. Man hva hendte? Jeg gjorde den dårligste landingen EVER denne dagen. Trakk stikka til meg for mye på slutten, steg litt igjen (ballooning), ville ned, så dro på litt motor og trakk i stikka. Men motoren har noe treg reaksjon, så da deiset jeg ned og kengurulandet litt langt inn på banen mens jeg lo av meg selv.

Det sto en fugl og glante på meg midt på rullebanen. Den hadde et slikt ansiktsuttrykk: . Tror den har sett for mange landinger i sitt liv, for den flyttet seg ikke selv om det var en morderisk propell på vei mot den. Snudde for å takse tilbake før jeg nådde helt frem til fuglen, så han visste vel bedre enn meg.

Jeg følte at mange av landingene mine var dårlige, men Erland roste meg faktisk. Han sa dette var veldig bra for å være første gang med landingsøvelser. :D

[06.03.10] Første flytime

Jeg ventet en smule for lenge på første flytime. Teorieksamen var fullført og bestått i august året før, men flytting og mørketid hindret meg i å starte opp. Men endelig en lørdag i starten av mars var LN-NFU, en Piper PA-38-112 Tomahawk 1979-modell fra Nedre Romerike FlyklubbKjeller, satt av til meg, og instruktør Erland var ledig.

Meg og den andre PA-38 ved Nedre Romerike Flyklubb, LN-NRK
Meg og den andre PA-38 ved Nedre Romerike Flyklubb, LN-NRK.

Jeg var svært spent. Dagen startet med en kort briefing, før vi gikk ut til flyet og foretok en walk-around. Da gikk jeg gjennom sjekklisten, mens Erland forklarte hvordan hvert punkt skulle utføres. Inspeksjonen skal gjøres før hver flytur i større eller mindre grad, så dette kommer nok til å sitte godt etterhvert.

Så var det endelig tid for å starte opp. Iiihihihi! Å sette seg inn i den lille cockpiten til Tomahawken var litt som å sette seg inn i cockpiten på et jagerfly… Bare mindre. Opp på vingen, putte jakka på den lille plassen bak setene, høyre fot gjennom den lille døra, holde seg fast i taket på flyet og deise ned i setet med resten av kroppen.

Flere sjekklister. Before starting check list. Starting check list. Jeg fikk vri om nøkkelen. Et lite rykk, og propellen var i gang. :D

Jeg trodde på forhånd at man på første flytime bare fikk styre flyet litt i lufta, men eleven får gjøre så mye som mulig. Så jeg fikk sette i gang throttelen og taxe flyet mot rullebanen. Ja, det var sikksakk-kjøring og mye bremsing. Både svinging og bremsing utføres med pedalene, så det var ikke alltid like lett å unngå det ene når jeg skulle det andre. Pedalene var svært harde, men det er vel en tilvenning.

Til slutt var vi endelig linet opp på senterlinjen til rullebane 30. Litt skjevt, men pytt-pytt, tross alt min første flytime. :) Jeg fikk gi full gass med throttelen, og så gikk alt veldig-veldig fort. Neimen ikke sikker på hvem som gjorde hva. Jeg fikk beskjed om å dra i stikka, dog jeg tror Erland gjorde det. Plutselig var vi høyt over bakken, og jeg ble bedt om å holde heading 230. Altså mot Tryvann.

Å styre flyet var enklere enn jeg trodde, men fy så moro. Jeg styrer faktisk et fly! Jeg får det til å svinge! :D Jeg hadde en tendens til å stige og synke med litt for liten vinkel hver gang, og generelt var jeg litt for forsiktig på kontrollene. Når Erland viste meg hvordan det skulle gjøres tok han litt mer i. Jeg måtte også lære meg å bruke trimroret, som gjør at du slipper å holde i stikka når du har kommet deg til en høyde. Jeg hadde ikke helt kål på hvilken vei som var opp eller ned på trimmen, og trimmet gjerne på feil måte når høyde var nådd. Mye å perfeksjonere fremover altså.

Etterhvert passerte vi Tryvannstårnet hvor jeg tittet ned på snowboard- og skifolkene (med litt kjedeligere hobby enn meg. >:)), før jeg fikk beskjed om å svinge mot Fornebuhalvøya og deretter over Oslofjorden mot Øyern. Der tittet jeg mot huset mitt på Teisen, og mot Kristin sitt på Manglerud. Hæjjooo! (men jeg tror ikke hun tittet tilbake). Det er utrolig mye å tenke på når man flyr. Jeg var superkonsentrert selv om alt jeg måtte gjøre var å styre og holde høyden. Erland tok seg av radio, utkikk etter annen trafikk og andre kontroller som mixture.

Teisen og Manglerud sett fra et passasjerfly, i venstre hjørne (men dette er litt høyere enn 3000 fot og ikke om vinteren).
Oslo Sentrum (venstre for midten) og Teisen og Manglerud (øvre venstre hjørne) sett fra et passasjerfly, men dette er litt høyere enn 3000 fot og ikke om vinteren.

Over Øyern fikk vi klarering av Oslo Control til å stige til 5500 fot. Vi var under 3000 fot som er grensen for TMA’en rundt Gardermoen. Vel oppe i rett høyde demonstrerte Erland flyets reaksjoner på bruk av kontrollene. Han demonstrerte bank på 45 grader (mer enn jeg hadde turt tidligere), stigning og synking som ga litt G-krefter (woohoooo!), hvordan det føltes å sette ut flaps, effekten av en veldig tidlig spinn, etc. Så fikk jeg leke meg litt med kontrollene. Opp! Ned! 45 grader bank til venstre! 45 grader bank til høyre! Weeee!

Plutselig var timen over, og det bar tilbake mot Kjeller. Jeg fikk øye på Lillestrømmessen, og deretter Kjeller. Erland ba meg stille meg bak et annet småfly som var i ferd med å lande. Det tok litt tid før jeg fikk øye på flyet (det er utrolig vanskelig å få øye på trafikk som blender inn i terrenget). Etter at jeg hadde svingt inn bak den og mot rullebanen, dog litt skjevt på (argh, ikke igjen), overtok Erland og utførte en svært bløt landing.

Sånn cirka ruten vi fløy
Sånn cirka ruten vi fløy.

Jeg fikk takse, men takset litt tregt, så Erland måtte ta over siden det var en som skulle ha oppflyging etter oss (men sensoren hans ville ikke fly LN-NFU siden det var en liten skade på vingetippen /:)).

Etter en liten debriefing med litt teori og masse logging, var jeg plutselig tilbake på toget og plutselig hjemme. Det hele føltes som en drøm siden det var så raskt over, men oppføringen på 1:10 flytimer i den flotte loggboka mi forteller at det virkelig hendte.

Nå klør jeg i fingrene etter å fly igjen, men allerede neste lørdag er det ny flytime… :D