Jeg holdt meg stort sett i nord dette året med flere mellomlange turer, blant annet over det skotske høylandet og til Orknøyene med en Piper PA-28 fra Inverness, en helg til Visby i Gotland og en tur over fjellene på Nordvestlandet som ikke gikk helt etter planen.
Det var ikke så enkelt å få med Anders på langtur til utlandet dette året. Småbarnslivet må prioriteres selv over flyving, tro det eller ei, så Ola og jeg tok et par korte turer i stedet. Den ene turen gikk nordover til Optand Flygplats ved Östersund i Sverige. Jeg styrte skuta på vei til, og fikk en fin landing i litt urolig vind på bane 18.
På den andre turen var vi heldige med bra vær både øst og vest i Norge. Dermed passet det veldig bra å fly over fjellet mot Vestlandet, og vi valgte oss ut Molde som destinasjon. Det blåste ganske kraftig i høyden, ca. 30-40 knop i 8.000 fot. Da vi skulle ta oss over fjellheimen rundt Geiranger kom vi til et punkt der flyet nektet å klatre mer og begynte å synke med full throttle pga. den kraftige vinden. Vi hadde grei høyde over fjelltoppene, men var enda ikke kommet til høyeste punkt, og det var ikke forsvarlig å fortsette uten mulighet til å stige mer. Ola, som satt bak spakene, besluttet dermed å snu tilbake til Kjeller. En riktig avgjørelse!
Etter landing og refueling på Kjeller var det mer en nok tid til å finne på noe annet. Vi hadde begge aldri besøkt nye Gullknapp Flyplass utenfor Arendal som nettopp hadde fått større bane med full oppmerking. Jeg tok over spakene, og flyturen dit tok i underkant av timen. Det ble en knallfin innflyging og landing, og på bakken slo vi av en prat med den lokale flyplassgjengen som skrøt mye av plassen og mente flyplassen i Kristiansand (Kjevik) kom til å få hard konkurranse.
Sommerferien dette året gikk til roadtrip i Skottland i juni, hvor vi blant annet var i Edinburgh, på Isle of Skye og på en av Skottlands minste whiskey-destillerier. Men ingen ferie uten en flytur også! På slutten av turen havnet vi Inverness, og der hadde jeg avtalt en flytur med den lokale flyskolen Highland Aviation. Vanligvis sender flyskolene i utlandet meg opp med instruktør, men denne skolen var helt ok med å gi meg en pilotstudent som co-pilot og guide. Hun tok seg av radio og prosedyrer, mens jeg kunne konsentrere med om å fly og se.
Jeg hadde opprinnelig booket en Cessna 172, men denne maskinen var på service, så i stedet ble det en Piper PA-28 Cherokee. Noen år siden jeg satt bak spakene på en slik, men det var veldig stas å prøve igjen. Det er mye jeg liker veldig godt på Cherokee-en. Cockpit og spaker er litt «grovere» og flyet sitter veldig godt i lufta. Det er vanskelig å beskrive, men Piper PA-28 føles rett og slett litt mer fly ut enn Cessna 172, som er en noe «snillere» flytype.
Vi hadde satt av 2-3 timer, og med den tiden til rådighet kommer man langt. En mulig destinasjon var landing på en strandbane på Isle of Barra ved vestkysten, men da hadde det bare blitt med det, og vi hadde gått glipp av veldig mye annet. Det hadde vært gøy, og ikke noe man ofte får sjansen til, men vi valgte å fly langs østkysten nordover og til Orknøyene. Planen var egentlig å lande på en bane der, men det blåste ganske kraftig denne dagen, og jeg besluttet at vi bare skulle ta en rundflyging i stedet. Slik var ruta (legg merke til hvor dårlig jeg var til å beregne ventemønster i vinden før landing på Inverness :P):
Langs østkysten så vi langt inn i det skotske høylandet, og fikk med oss Loch Ness og flere andre sights. Over Orknøyene sirklet vi lavt over et par steinsirkler og andre attraksjoner, blant annet så vi Ring of Brodgar (steinsirkler), Skara Brae (bosetning fra før år 0) og Old Man of Hoy (steinformasjoner ved kysten). Ingen av turistene i turistbussene under oss fikk sett så mye på så kort tid!
Landingen i en god del sidevind på RWY 23 på Inverness Airport ble eksemplarisk og imponerte både passasjer og andrepilot. Selv om det var lenge siden jeg satt bak spakene på en Piper PA-28, ser det altså ut til at flytypen fortsatt sitter godt. Film av avgang og landing her (avgang var fra RWY 29, den minste banen på Inverness Airport):
Det ble flere turer til Sverige. I juli tok jeg med min far til Linköping hvor vi besøkte Flygvapenmuseum i byen. Museet har en veldig stor samling med gamle svenske militærfly. Jeg kom over flere gamle Saab-fly jeg aldri hadde hørt om, spesielt fra andre verdenskrig.
Den siste Sverige-turen, og også den sisten turen for året, gikk til Visby på øya Gotland med Kristin i august over en helg. Etter at jeg var på en veldig kort visitt på Gotland med Anders og Ola i 2016, hadde jeg lenge hatt lyst til å ta turen tilbake igjen for å se litt mer enn vi fikk til på en veldig kort kveld.
Det var knallvær hele helgen, og flyturen til Visby ble utført i ett strekk uten mellomlanding, noe som bare tok 2 timer og 20 minutter. Denne gangen valgte jeg å stige helt opp til 13.000 fot for å få litt ekstra glidedistanse midt over havet mellom det svenske fastlandet og Gotland. Så høyt har jeg aldri steget før! Dette er det maksimale man har lov til uten oksygen i flyet, men kun i 30 minutter før man må ned til den andre grensen på 10.000 fot hvor det ikke er noen tidsgrense. Det er også nær det maksimale Cessna 172 klarer (14.000 fot). Det var like gøy å komme over havet inn mot den store øya denne gangen som sist. Innflygingen gikk smooth, og vi fikk raskt klarering til å lande på bane 21.
Visby er en kjempefin småflydestinasjon jeg anbefaler sterkt. Det er mye å gjøre på øya, og Visby er en idyllisk liten by med en flott middelaldermur rundt. På lørdagen leide vi sykler og syklet på landsbygda sydover, og stoppet innom en koselig liten gårdscafé. På søndagen var det tilfeldigvis middelalderfestival i byen hvor vi var innom markedet, og deretter vandret langs halve muren rundt (den er lang, så vi rakk ikke hele). Begge dager måtte vi selvsagt innom Europas største isbar, hvor du garantert finner iskremen du ønsker. Av andre ting er det mange fine strender på øya, og du finner også en fornøyelsespark (Kneippbyn) med Pippi Langstrømpes hus (Villa Villekulla), så Gotland er en veldig fin destinasjon å ta med barna til.
Vi vurderte å svippe innom med flyet til den andre flyplassen på Gotland, Bunge Flygfält, som ligger veldig nær den lille øya Fårö i nord. Det rakk vi dessverre ikke, og det blir spart til en annen gang. Etter avtale med tårnet på Visby tok vi et par runder over Visby før vi vendte nesen hjemover. Med mye motvind klokket turen hjem inn på hele 3 timer 10 minutter, så den turen føltes vesentlig lenger enn på veien til. Igjen: Visby på Gotland, anbefales!
Sjekklister og G-krefter 
Veldig bra! Ser frem til fortsettelsen…