IMG_4746

Slik var flyåret i 2015

Vi er godt inne i 2016, og det er på tide med den årlige oppsummeringen av hvilke flyopplevelser jeg fikk gjennomført. Blant høydepunktene var en fantastisk langtur til Berlin og Praha, og en rundtur med en Cessna 182 på The Big Island, Hawaii.

Som vanlig begynte året med instruktørtimen klubben krever hvert år. Denne gangen gikk den til Rakkestad, hvor jeg gjorde et lite knippe landingsrunder med Mads, før jeg igjen var godkjent til å fly av all min lyst resten av året. Etter den obligatoriske instruktørtimen pleier jeg alltid å fly en oppfriskningstur alene før jeg inviterer passasjerer med. Jeg overhørte noen som sa Eggemoen flyplass endelig godtar besøkende fly etter å ha vært stengt for ombygging en veldig lang periode. Da jeg kontaktet flyplassen var de kjempehyggelige og ønsket meg velkommen til å ta noen landingsrunder der, så lenge jeg unngikk å buse over flyplassnaboenes terrasser under søndagskveldskosen. Eggemoen er en gave til oss piloter fra Kjeller som kun ønsker noen få landingsrunder. Det tar bare 15 minutter å fly dit, noe kortere enn turen til Rygge. Jeg hadde 2100 meter rullebane helt for meg selv, og det ble 7 turer opp og ned før flynesen ble rettet hjemover.

IMG_0769
Eggemoen flyplass i juni 2015. Fullt brukbar, men ikke oppmerket. © 2015 Michael Katz

Det har blitt en tradisjon med en årlig langtur med Anders og Ola i flyklubben, og i år gikk turen til Berlin og Praha via Bornholm. I 2013 fløy vi over den engelske kanal til England via Nederland, og i 2014 var destinasjonen København. Jeg fløy 3 legs på denne turen. Først fra Trollhättan til Ängelholm i Sverige, deretter fra Peenemünde i Tyskland til Strausberg Flugplatz utenfor Berlin, og til slutt fra Letňany Flyplass i Praha til en liten, hyggelig flyplass på den tsjekkiske landsbygda som het Mnichovo Hradiště, 15 minutters flytur nordøst for Praha. Sistnevnte var en dritkul opplevelse i en ellers knallbra tur som jeg kunne fortalt så mye mer om, men Anders har allerede laget to fyldige bloggposter om turen til og turen tilbake som jeg anbefaler å lese. Ellers har jeg laget en bildeserie og Anders en filmserie som beskriver turen i gode monn.

IMG_4583
Landing på Bornholm Lufthavn. © 2015 Michael Katz
IMG_4679_4682
Parkert på Strausberg Flugplatz, og klare for S-bahn inn til Berlin. © 2015 Michael Katz
IMG_4738
På finalen til bane 05L på Letnany-flyplass ved Praha. © 2015 Michael Katz
IMG_4746
Gjengen fremme på endelig destinasjon: Praha. Fra venstre: meg, Ola og Anders. © 2015 Michael Katz
IMG_4766
Tårn og tankbil på den idylliske flyplassen Mnichovo Hradiště på den tsjekkiske landsbygda. © 2015 Michael Katz

Men det var ikke slutt på nye flyopplevelser med det. Årets ferietur med Kristin gikk til Hawaii-øyene med et lengre opphold på The Big Island, hvor vi møtte min søster med hennes australske og amerikanske familie. Og ingen ferietur uten småflytur, så jeg hadde booket en rundtur med instruktør på en Cessna 182P fra Kailua-Kona på vestsiden av øya. På den drøyt 2 timer lange turen fikk vi sannelig med oss mye.

IMG_5811
Instruktøren runder av walk-arounden på flyet vårt, en Cessna 182P med reg.nr. N5692J. © 2015 Michael Katz
IMG_5831
På taxetur forbi Hawaiiske fly på vei til bane 17 for take-off. © 2015 Michael Katz

Først bar det nordover langs den blågrønne kysten med landskap som brått skiftet fra frodig tropisk terreng til øde lavalandskap. Da vi nærmet oss skråningen til Mauna Kea, en av vulkanene på øya, forberedte den lommekjente instruktøren oss på turbulens fra vinder ned mot havet fra fjellet. Vi kunne se vindene lage mønster i havet foran oss, og akkurat som forutsagt fikk vi noen magesugende høydedropp slik at det hørtes frydsomme skrik i baksetet.

IMG_5835
Venstresving etter take-off fra Kona International Airport. © 2015 Michael Katz
IMG_5860
Skarp overgang fra vegetasjon til lavastein. © 2015 Michael Katz

Etter å ha hygget oss med den meget korte berg- og dalbaneturen, svingte vi rundt øya i nord, hvor vi kunne nyte synet av tropiske fossefall fra de grønnkledde høye klippene ned mot havet. Vakkert! Vi fikk også så vidt med oss teleskopene på toppen av Mauna Kea gjennom et hull i skydekket rundt vulkanen. Deretter bar det «on top» langs en snarvei over land tilbake til østkysten av øya igjen, hvor vi fløy sørover langs kysten og observerte livet på havet og strendene. Vi fløy hele veien ned til sydspissen av øya, ja, faktisk det sørligste punktet i hele USA, og rundet rundt en sjelden strand med grønn sand, før vi fløy samme vei tilbake igjen til flyplassen.

IMG_5903
Klippene med fossefall etter fossefall på den nordlige siden av øya i Waimanu Valley. © 2015 Michael Katz
IMG_5937
Observatoriene på toppen av Mauna Kea gjennom et hull i skydekket. © 2015 Michael Katz
IMG_5955
Havet er like deilig å bade som det ser ut. © 2015 Michael Katz
IMG_5970
Ka Lae, det sydligste punktet i USA. © 2015 Michael Katz

 

Det var sightseeing-opplevelsene. Men nytt for meg var også det å fly Cessna 182, noe annerledes enn Cessna 172 som jeg flyr til vanlig. For det første er C182 et tyngre fly med kraftigere motor (230 hester), og det både føles og høres når du gir på gass. Lyden fra motoren kan beskrives som deilig brummete, og ikke så normalt putrete som fra en C172. Og man føler tyngden til flyet godt når man takser og cruiser.

En C182 har også to nye spaker: En cowl flaps nederst på midtkonsollen som justerer luftgjennomstrømningen i motorrommet, og en blå spak mellom throttle og mixture for å justere propellvridning. Et par interessante tilskudd som ga meg litt ekstra å bryne meg på under turen. Sist, men ikke minst, må vi jo også nevne at det føles vesentlig mer romslig i cockpiten til C182 enn i C172.

IMG_5912
Det er romslig i cockpit. Fra venstre: Instruktør Anthony, Kristin, Laura og meg. © 2015 Michael Katz
IMG_5950
Cockpiten til Cessna 182P i 6500 fot. © 2015 Michael Katz

Landing med C182 var stas. Litt slik som med Cirrus SR20, som jeg prøvde i Las Vegas i 2014, hvor man må holde en god del mer power på finalen enn det jeg er vant til. Med C172 kan man nesten bare sette motoren på tomgang og flyte ned til rullebanen, men da ville tunge C182 falt steinkjapt ned. Det hele gjør at man får litt mer følelsen av å fly et større passasjerfly med C182 (selv om det selvsagt er et godt stykke unna det samme).

Tilbake i Norge fikk jeg gjennomført en langtur til med Silje og Kristin til Stavanger for å hilse på en gammel studiekamerat i Egersund (Espen) og hans nye pus (Nova). Været var knallbra i hele Sør-Norge, så ganske sikre på at det ble tur kjørte vi til Kjeller… hvor vi ble møtt av tykk tåke. Tilsynelatende det eneste stedet i Norge med tåke den dagen. Vi satset på at tåken skulle lette, og gjorde flyet preppet og klart. Og jommen, rett før vi nærmet oss siste mulige avgangstidspunkt, begynte tåken og lette i enden av terskel 12. Så vi hoppet i flyet, og suste avgårde mot Stavanger. På Sola var det noe så sjeldent som helt vindstille, og det var muligens årsaken til at landingen ble noe av det bløteste på jeg-vet-ikke-når.

IMG_0751
Forbi Stavanger på vei til Sola. © 2015 Silje Bjølseth Amundsen

Etter en kort roadtrip frem og tilbake til Egersund med leiebil, og hyggelig kveld med pus og pizza, tok vi av fra Sola igjen neste dag med like knall vær som dagen før. Etter en runde over sentrum av Stavanger, seilte vi inn i Lysefjorden med fjellsidene på hver side litt høyere enn høyden til flyet (ca. 2000 fot). Jeg kunne nok ha fløyet lavere, men dette var ukjente trakter med kraftspenn i fjorden, så jeg valgte å holde 500 fot over kraftspennenes høyeste mast. Men likevel ganske gøy! Vi passerte Prekestolen på den ene siden, og hadde store problemer med å få øye på den fra perspektivet vårt, men bildene viste i ettertid at vi hadde sett mot rett sted i alle fall.

IMG_0802
Pusen Nova. © 2015 Silje Bjølseth Amundsen
IMG_0867
Inngangsporten til Lysefjorden. © 2015 Silje Bjølseth Amundsen

Underveis over fjellheimen på vei tilbake til Kjeller tikket det inn en melding fra svigerfar som rapporterte at han hadde peilet oss inn på FlightRadar24. Det overrasket meg litt, for jeg trodde ikke det var mulig uten en såkalt ADS-B transponder, som småfly vanligvis ikke har. Men en nyvinning i FlightRadar24 (MLAT) klarer visst å kalkulere posisjonen til fly med bare Mode S-transponder også, noe LN-NRO har. Dermed visste hele verden hvor vi befant oss, som var unektelig litt gøy å tenke på, hvis noen gadd å følge med på et bittelite småfly midt over Norge da.

flightrader_LN-NRO
LN-NRO observert på FlightRadar24 mellom Sola og Kjeller. Hastigheten er forøvrig helt feil.

Ellers besto året av de sedvanlige sighseeing-turene over Oslo. En av disse turene hadde vi med vår irske venn Áine, som koste seg godt i flyet, for i henne bor det en flyentusiast. Etter en runde over Oslo og en snurr over Utøya, tok jeg henne med til Eggemoen på et par touch and go. Det hele ble avsluttet med en full stopp landing på  selveste Gardermoen, hvor jeg har vært bare én gang før med småflyet da jeg tok sertifikatet.

IMG_6352
En fantastisk høstdag over Oslo. © 2015 Kristin C. Carlsson

Jeg anbefaler alle småflygere å ta en tur til Gardermoen i ny og ne, og kjenne litt på «storflyplassfølelsen». Servicen til flygelederne i tårnet på Gardermoen er upåklagelig og de håndterer småflybesøk blant de store ruteflyene veldig proft. For å lande på Gardermoen må du først ringe inn til Briefing-kontoret og få tildelt en slottid. Reiseplan må også alltid sendes inn på forhånd. Etter å ha fått klarering til å éntre kontrollsonen til Gardermoen, ble vi først satt i holding over Nannestad. Der sirklet vi i ca. 10 minutter før vi fikk klarering til å fly mot left downwind 01L (lang ventetid må man bare regne med på større flyplasser, og man må også passe på å utføre alle instruksjoner fra tårnet effektivt).

Det som alltid er litt stas, er når tårnet informerer de større flyene om at lille oss er i trafikkmønstert: «Scandinavian 456, look for Cessna 172 entering traffic pattern 01L.» Det er også like mye stas når vi svinger inn på finalen og har panoramautsikt til hele Gardermoen, som man vanligvis ikke ha priviligiet av fra passasjervinduet i rutefly, og deretter får hele den 3600 meter lange vestre rullebanen reservert for oss når tårnet har gitt klarering. Den følelsen! :)

IMG_6392
På finalen til bane 01L på Gardermoen, hele den 3600 meter lange rullebanen reservert til oss. © 2015 Kristin C. Carlsson
IMG_6399
Jentene foran terminalen etter en innflyging til Gardermoen utenom det vanlige. Fra venstre: Áine og Kristin. © 2015 Michael Katz

 

Rett før touchdown på Randers Flyveplads.

Oppsummering av flyeventyrene i 2014

Fjorårets flyeventyr endte med totalt 16 timer i litt forskjellige fly. De fleste i Cessna 172S selvsagt, et par timer i Cirrus SR20 over Las Vegas og Grand Canyon på USA-ferie og 10 minutter i en Boeing 737-800 på Gardermoen. Ja, du leste riktig… Jeg fikk prøve meg bak spakene i 737. Riktignok i en 737-simulator, men en fullblods «Full Motion»-simulator sammen med Norwegian. ;)

Men vi får ta disse turene kronologisk, og begynner i april 2014. Hvert år etter å ha fullført en runde PFT (Periodisk FlygeTrening) med instruktør, tar jeg alltid en treningsflytur alene før jeg inviterer med passasjerer. Dette året ble det som vanlig først noen landingsrunder med instruktør på Rygge, og jeg valgte Dagali flyplass for å trene landingsrunder alene i etterkant. Våren er superflott over fjellheimen med fortsatt snødekt terreng langt under tregrensen.

Les videre

IMG_6063_CR2

Flyåret 2013

Plutselig var vi ved årets slutt, og det er igjen på tide å blogge om hvordan flyåret 2013 har artet seg. Dette året ble definitivt mer begivenhetsrik enn forrige år med hele 34 timer. Det skyldtes en sommer med veldig mye godvær, men også at jeg tok utsjekk på Cessna 172 Skyhawk (C172) og glasscockpit, som krevde sitt av timer. Og ikke minst en svært gøysom lengre tur til Duxford i England med to flykamerater.

Det startet med utsjekk på C172. Siden det tok lang tid å få instruktør, ledig fly og vær til å klaffe, måtte jeg ta årets PFT (periodisk flygetrening) på gode gamle Piper PA-28 for å få satt igang flygingen. Jeg hadde en frist til å få utsjekkene i boks innen vi skulle fly til Duxford i midten av juli, og heldigvis rakk jeg det med 2 ukers margin. Jeg fløy totalt ca. 6 timer før jeg fikk utsjekken (3 touch & go-turer til Rygge med LN-NRF). I tillegg til LN-NRF (uten glasscockpit), fløy jeg én tur med LN-NRO på 1 time for å få glasscockpitutsjekken.

Les videre

Fjällbacka flygfält har en veldig velholdt gressbane.

2012 – En oppsummering

Så hva gjorde jeg flyåret 2012? Det ble ikke så mange flytimer som jeg håpet på, litt pga. uheldig vær og litt pga. sparing til bolig. Uansett, 16 timer flyging er bedre enn ingen flyging. :) Året startet med to flyturer i Melbourne, Australia da jeg var der i mars/april. Der fikk jeg både testet ut stor trafikkert småflyplass og skyskraperflyging. Jeg har tidligere skrevet om disse turene i en annen bloggpost.

Da jeg omsider kom hjem til Norge var jeg ivrig på å få PFT’en i boks, siden det allerede var blitt nærmere mai og flysesongen var godt i gang. Jeg tok derfor ikke Cessna 172-utsjekken samtidig med PFT som jeg opprinnelig hadde tenkt. PFT’en ble godkjent etter bare én treningstur til Rygge, så flykunnskapene satt fremdeles godt. Jeg brukte hele starten av sommeren til å få ordnet utsjekk på Cessna 172, men både dårlig vær og mangel på instruktører gjorde at jeg aldri kom igang. Så jeg valgte å spare moroa til PFT 2013.

Les videre

Piloten og de to passasjerene, Ariel og Kristin.

Norsk pilot på eventyr i Melbourne

I april i år var jeg i 1 måned på min tredje Australia-reise til Melbourne hvor søsteren min bor. Samtidig benyttet jeg anledningen til å ta et par flyturerer over metropolen. Melbourne har en stor og meget trafikkert småflyplass som heter Moorabbin Airport med hele 5 rullebaner, et senter for mange flyskoler. Jeg valgte meg ut en mindre flyskole som het Oasis Flight Training, siden de hadde samme flytype jeg til vanlig flyr, Piper PA-28 Warrior II.

Les videre