Sist jeg slapp taket i bloggen skrev jeg om min første solotur. En gedigen milepæl. :D Siden jeg tok meg fri fra jobben den dagen, hadde jeg tid til en liten ekstra tur samme dag. Været var dog for dårlig til å fortsette med solo, så det ble en time fra D-blokken med instrumenttrening. Jeg har allerede hatt flere timer i D-blokken som vi fylte tiden med mens vi fløy fra Kjeller til Rygge for landingstrening. Det var litt tett med skyer over Øyern, så vi fant et åpent område en del øst i stedet, hvor vi steg opp til 2500 fot på høyde med de sexy Cumulus-skyene. Etter en steep turn for å komme unna en skyklump, var det på med skylappene.
Først tok vi en repetisjon av de vanlige instrumentøvelsene. Det er mye fokus på å øve standard rate turns, som man holder i et minutt for å komme 180 grader rundt. Dette fordi man skal kunne klare å komme ut av en sky, dersom man er uheldig å fyke rett inn i en. Deretter dekket Erland for et og et instrument for å simulere hvordan det er å miste det instrumentet. Man skal da forsøke å bruke andre instrumenter som erstating, men også bruke øyne og ører. Hører man motorlyden øke når man har mistet høydemåleren, vet man at her går det rett nedover. I tillegg har man stigefartsmåleren til å gi indikasjon på hva som skjer med høyden. Uten fartsmåler gir turteller indikasjon på farten, blir kompassgyroen vrang har man magnetkompasset til hjelp, osv.
Til slutt ba Erland meg ta av skylappbrillene. Da hadde han sendt meg rett i en sky, så jeg kunne føle hvordan det var å ikke se noe annet enn instrumentene. Var der bare noen sekunder, så rakk knapt å tenke over noe annet enn at det var veldig hvitt. :) Vel ute av skyen hadde jeg ikke sett ut på veldig lenge, og fikk dermed i oppdrag å orientere meg og peke ut posisjonen vår på kartet. Hadde havnet ved en svær innsjø som var lett å gjenkjenne på kartet. Denne lå ved Bjørkelangen nær svenskegrensen. Likevel tok det ikke lange tiden tilbake til Kjeller, og vips hadde vi landet. Landingen var fin, men hadde jo landet masse på forhånd i soloutsjekken, og fikk igjen skryt for tålmodighet i flare.
Noen dager senere var været blitt stabilt, og det var tid for min første solotur. Første solotime etter soloutsjekken skal man fly litt dual med instruktør, så David stilte opp og var med på en landing først. Landingsrunden var flott mente han, og han sendte meg dermed av gårde. For solotimene betaler man instruktøren fullt honnorar som før, selv om instruktøren sysler med noe annet på bakken eller er i lufta med en annen elev. David skulle med en annen elev til Rygge, så jeg var helt overlatt til meg selv. Etter at han hadde hoppet ut valgte jeg å vente på Alpha, siden jeg så et fly som var på vei inn til å lande. Men det brukte laaaaaangt mer tid enn jeg trodde, og jeg kunne fint ha tatt av i mellomtiden. Nå vet jeg i alle fall hvor stor margin jeg har til en annen gang. Endelig var jeg i lufta på min første virkelige tur alene. Alene i flyet til Øyern for å flakse rundt og gjøre hva jeg vil. :) Men så kommer man til treningsområdet, og tenker: «Hmm… Hva skal jeg gjøre nå tro?». Er jo så vant til at instruktøren sier hva jeg skal gjøre under treningen. Det var litt ensomt alene over Øyern, og jeg visste jo ikke helt hva jeg trengte å trene på.
Bestemte meg for å gjøre litt av hvert. Startet mykt med 30 graders svinger, deretter en god del steep turns, sakteflyging med og uten flaps og en steiling rett frem. Til slutt spiralerte jeg nedover til et jorde da jeg plutselig «mistet motoren». Vel nede satte jeg igang med nødlandingstrening. Litt mer utfordrende uten instruktør, for jeg må ha et ekstra øye med når jeg skal ta go-around. Det styrte instruktøren før, slik at jeg kunne konsentrere meg helt om nødlandingen. Hadde tatt seg ut om man hadde blitt litt for ivrig og faktisk landet på et jorde. :) Var derfor litt mer konservativ enn Erland, og valgte go-around ca. 1000 fot over bakken. Tror det er bra å ha litt margin når jeg trener alene. Etter noen nødlandinger med laber grad av suksess, bar det tilbake til Kjeller. Over Rælingen så jeg et annet fly på vei outbound rett mot meg i 2000 fot, men jeg lå i 1500 fot og så jeg hadde god klaring. Sa derfor ingenting på radio, for jeg var ikke sikker på den andres kallesignal. Burde vel uansett bare ha sagt: «LFU ser trafikk på vei outband fra bane 30 over Rælingen». Men da er jeg forberedt på det neste gang.
Pen landing på Kjeller som vanlig, men jeg tendenderer mot litt for lav hastighet litt for tidlig. Med Tomahawken har man lett for å trekke nesa litt opp igjen, siden det føles så unaturlig med den bratte nesestilling man må ha for å holde landingshastigheten på 75 knop med fulle flaps. Dette må jeg ha i tankene i fremtiden. Det er skikkelig rart å fly alene. Det er et ordentlig vendepunkt i PPL-A-programmet. Alt er annerledes. Jeg må nå føre flyloggen selv, sørge for at jeg kommer tilbake til rett tid, bestemme hva jeg vil øve på, etc. Men det er selvfølgelig veldig, veldig gøy. :)
Andre solotur hadde jeg dagen etter den første. Vel oppe i lufta så jeg noen mørke og tette regnbyger mot vest. Jeg var usikker på om jeg skulle dra tilbake til Kjeller eller ei, og sirklet litt ved Flateby mens jeg tenkte på om dette var tiden å benytte regelen «Dersom du er i tvil, så er det ingen tvil». Da noen dukket opp på frekvensen ved Lutvann, benyttet jeg sjansen og spurte hvordan regnbygene så ut, og fikk som svar at det ikke var noe ille. Regnbygene holdt seg forøvrig der de var, og valgte ikke å komme østover for å vanne Øyern. :) Oslo Approach virket litt irritert over at det hadde vært så mange over Øyern for å øve den dagen, og spurte meg om det var mange flere som skulle dit fra Kjeller. Svarte bare at det visste jeg ingenting om. Skjønner ikke hvorfor flyvelederne noen ganger tror alle småflyvere vet alt om hva de andre småflyverne rutter med. Denne gangen hadde jeg litt mer peiling på hva jeg trengte å øve på. Øvde bare litt på manøvre og en god del på nødlanding, som jeg føler jeg trenger å trene mest på. Fikk til én veldig god landingsrunde, men sliter ofte med å få skikkelig godt etablert landingsrunder rundt jorder. Tror jeg skal fokusere mer på det, og ikke tenke så mye på selve drillen som jeg har pugget ut og inn.
Deretter tok jeg en velfortjent ferie i USA en uke, og det ble dermed to uker til min tredje solotur. Siden det hadde gått litt tid siden sist, ble instruktøren min med opp på en landing. Selv om jeg landet med litt skjev nese, ble det godkjent. Erland skulle med en annen elev til Rakkestad, så jeg skulle slå følge ned dit og øve på landinger samtidig. Jeg lettet først, mens Erland og den andre eleven kom etter i en Piper PA-28 (LN-MTJ). Det gikk ganske sakte nedover pga. sterk motvind, men omsider fant jeg vei til meldepunktet Brekke. Har alltid hatt problemer med å finne det punktet ved Rakkestad, men denne gangen fikk jeg lært meg nøyaktig hvor det er. Så bar det tvers over rullebanen på Rakkestad i 2000 fot, hvor et fly var i ferd med å lette rett under. Kjempeflott syn. :)
Rullebane 15 var i bruk, med stort sett motvind og noe sidevind. Siden rullebanen er kortere enn på Kjeller, ble jeg bedt om å merke meg et go around-punkt. Altså et punkt hvor jeg gir full gass og går rundt om jeg enda ikke har landet. Valgte meg et etter første kvartdel av banen. Landingene var meget gode. Bløtt, stort sett midt på, med god flare og uten skjev nese. Men alt var ikke perfekt. Jeg hadde litt for korte legger, så jeg det ble litt hastverk i rundene. Vinden kan nok ha hatt en finger med i spillet der, for jeg merket at jeg ble skjøvet litt mot banen på medvindsleggen. Der kompenserte jeg for den, men ikke på kryssvindleggen hvor jeg da svingte for tidlig. Det er lett å bli litt rusten, spesielt når forholdene er forskjellige hver gang.
Ved halv åtte-tiden ga jeg meg siden det var på god vei til å mørkne, og satte avgårde før Erland og eleven. Ved Flateby møtte jeg instruktør David og en elev som kom blinkende fra sørvest, mens jeg kom fra sør. De var like langt fra Flateby som meg, så jeg sa i fra at jeg så trafikken og fløy litt saktere mot punktet for å la de komme før meg. Men jeg holdt meg litt tett på i etterkant, for glemte å ta med i beregningen at de måtte backtracke på rullebanen etter landing. De var derfor i ferd med å snu da jeg kom på finalen, og spurte hvor jeg befant meg. Jeg var jo på short finale, så da takset de ut på Charlie for å la meg lande. Men de var ikke kommet av rullebanen da jeg nærmet meg flaren, så jeg vegret meg fra å sette med en gang før jeg så rullebanen var helt ledig. Var veldig forberedt på go-around, men de var jo så nær å være av rullebanen. Snakket med David etterpå, og han sa det var dumt at jeg holdt meg så tett på og at jeg burde ha tatt en liten snurr ved Flateby eller på base.
Ellers ønsker flygeeken i meg å si at det var skikkelig flott med antikollisjonslysblink i gresset mens jeg takset av rullebanen. Flyging i skumring tror jeg må være en av favorittflyaktivitetene mine. :)
Sjekklister og G-krefter 