[26.06.10] Mer landing med opp til 18 knops sidevindkast

Så ut som det var perfekte forhold på Kjeller med opphold og svak vind, men det var det ikke på Rygge. Første dagen med landingsøvelser var det en del sidevind og litt regn, andre gang var det ganske turbulent og svært mye regn og denne gangen var det altså vindkast opp mot 18 knop (variabel vindhastighet og -retning). Stor vanskelighetsgrad de første gangene. :)

På den første runden kom jeg inn litt for lavt, så dro på litt ekstra motor frem til jeg nådde rullebanen. Men der var høyden såpass lav at vinden tok tak i flyet og skjøv oss litt frem og tilbake og opp og ned like før landing. Var vanskelig å kontrollere flyet, så Erland hjalp til med balanseror mot vinden og sideror i motsatt retning (sideglidning). Dette gjorde jeg etterhvert hver gang, men noen ganger kom vinden plutselig inn fra motsatt side slik at jeg ble sendt motsatt vei igjen. Man må altså være veldig på rorene, og klar for å endre utslag om vinden skifter. Glemte ofte å holde balanseroret inn mot vinden også etter landing. Dette må man fortsatt gjøre siden hastigheten enda er høy.

En Boeing 777 utfører sidevindslanding med ene vingen mot vinden for å få satt hjulene rett på banen.
Nei, jeg har ikke begynt å fly Boeing 777 (enda). :P Kun for å illustrere sidevindslanding med ene vingen mot vinden for å få satt hjulene rett på banen. Foto av hartlandmartin (Creative Commons)

De første landingene gjorde jeg noe skjevt. Var vanskelig å få ned hjulene helt rett på pga. vinden. Men noen av de siste landingene gikk bedre. Minst en av landingene var såpass god at Erland eksklamerte: «Bra!». :D Men vindkastene økte etterhvert til 18 knop, og tårnet hintet på radio at de ville ha oss vekk. Så vel sikkert ikke så trygt ut med en vinglende småfly inn mot rullebanen. Vi prøvde uansett en gang til, men da hadde tårnet fått nok og ba oss fly til Sæbyvann på vei ut. :P Fikk ros for at jeg tok hensyn til vinden i alle leggene under landingsrundene. Dvs. holdt sideror mot vinden på downwind, svingte litt senere fra base mot final, og litt før inn fra crosswind på downwind.

Da vi ankom Øyern tok vi kontakt med Oslo Control, og fikk stige til 4000 fot. Men da vi nådde litt over 3000 fot steg flyet knapt noe mer. LN-NRK har så lite futt i motoren at den ikke kan stige så høyt når både høy temperatur og lavere luftetthet gir motoren enda mindre ytelse. Vi nøyde oss med 3000 fot, og startet med øvelse i nødlanding og førevarslanding. Hadde pugget nødlandingssjekklisten, så det gikk relativt bra. Fikk i alle fall skryt for å gi korrekt nødmelding på radio (på liksom):

– Mayday. Mayday. Mayday. Lima November November Romeo Kilo. Lima November November Romeo Kilo. Lima November November Romeo Kilo. South of Øyern at 2700 feet. Engine stopped. Attempting emergency landing on field west of Øyern. 2 people aboard.

Det som egentlig er vanskeligst er luksusproblemet å velge hvilket jorde man skal nødelande på, siden det er så himla mange ved Øyern. I tillegg var jeg opptatt med å få start på motoren (på liksom), så glidehastigheten min ble litt for stor til tider (skal være 70 knop). Men førevarslanding hadde jeg ikke gjort før. Det er altså landing med motor pga. nød av annet slag, f. eks. om en person får hjerteproblemer om bord. Vi valgte oss et jorde, men jordet hadde en dump i starten, så da kan man jo velge å lande i motsatt retning siden man har motor.

Landingen på Kjeller var veldig bra (dog noe inn på banen), selv om jeg var skikkelig svett og sliten. Der var det bare motvind, så det var jo en mindre vanskelighetsgrad enn det det hadde vært på Rygge. Jeg var mer med på radioen enn før under øvelsene, og begynte å snakke før Erland sa i fra. Snakket også med Rygge Tower stort sett hele tida i landingsrunden. Likevel ber instruktøren meg å være mer på hugget med radio og navigasjon. Så det er hovedmålene til neste gang.

So long, Lima Romeo Kilo.

[14.06.10] Andre runde landingsrunder

Dagen etter første runde med landingsrunder var jeg igjen på full fart nedover mot Rygge. Denne gangen passerte vi tvers over Oslos østkant i 2000 fot (man føler seg litt som en gud når man farer over Oslo på minutter, mens man har full oversikt over hele byen på en gang). Og ekstra kult var det at jeg så rett ned mot Kristins hjem under venstre vinge. Kristin hadde vært ute på terrassen akkurat da jeg passerte og lurt på om det var meg. Vi hadde merket oss klokkeslettet begge to, og det var meg hun så. Morsomt! :D

Når man er over en svært tettpakket by som Oslo er det ikke mange steder å nødlande om motoren plutselig skulle stoppe. Vi diskuterte hvilke muligheter det var under oss. Og alternativene var Ekebergsletta og gressletta langs Østensjøvannet. Det var fint og flott vær i Oslo, men med en gang vi kom utover Oslofjorden var det mange tunge byger litt sørover. Vi svingte litt unna de verste bygene med lite sikt, men det var ganske tett rett over Rygge. Etterhvert begynte det å pøseregne, og jeg fryktet bittelitt for at vi måtte snu. Men sikten var omtrent på 1,5 km over Rygge, og da kan vi fly lovlig landingsrunder på en flyplass. Men langs ruten skal det minst være 3 km sikt.

Regnbyger over Oslofjorden.
Regnbyger over Oslofjorden. Foto av mrjorgen (Creative Commons)

Jeg fikk ta kontakt med Rygge Tower:

Meg: Rygge Tower. Lima November November Romeo Kilo.
Tårnet: Lima Romeo Kilo. Go ahead.
Meg: Lima Romeo Kilo at Sæbyvann 2000 feet. Request touch & go.
Tårnet: Lima Romeo Kilo. Roger. Squawk 2761, QNH 1004 hectopascal.
Meg: Squawk 2761. QNH 1004 hectopascal. Lima Romeo Kilo.
Tårnet: Lima Romeo Kilo. Radar contact. Cleared right downwind runway 30.
Meg: Cleared right downwind runway 30. Lima Romeo Kilo.

Men det var det jeg rakk å si før jeg fikk nok med å tenke på landing, turbulens og vind. Oh yes, det er mye turbulens i bygevær, men godt å få øvelse i å bli mørbanka av vindskjær selv om det ble vanskeligere å få landingsrundene rett. I tillegg var det en del ruteflytrafikk med flere Ryanair-737’er som gjorde at vi ofte ble bedt om å bli i holding eller ta extended downwind. Dette gjorde landingsrundene uvanlige og forskjellige, slik at vanskelighetsgraden økte enda litt. Det var moro å se 737’en takse inn på rullebanen etter at jeg tok en touch & go, for så å ta av mens jeg sirklet der i det nordlige ventepunktet.

Rygge Tower
Rygge Tower

Landingene var stort sett bra, men selve flaren trenger jeg å få mer tek på. Jeg flarer enten for lite, slik at jeg lander nesten horisontalt, eller for raskt slik at jeg stiger litt igjen (balloning). I sistnevnte tilfelle skal jeg gi på litt motor (dog ikke for mye), samtidig som jeg fortsetter å trekke stikka mot meg. Slik unngår man å deise hardt i bakken når man trekker stikka enda mer til seg for å komme ned. Etter bare seks landinger tok vi kvelden. Det ble brått roligere når vi kom vekk fra bygeskyene som holdt seg rundt Rygge-området til ære for meg. Denne gangen var jeg innstilt på å klare å lande perfekt på Kjeller. Hele landingsrunden gikk veldig bra, men fikk jammen ballooning der og rett før jeg skulle sette hjulene i bakken. Likevel sier Erland at landingene mine er bra, så det gjelder bare å få perfeksjonert de.

LN-NFU rett før touchdown på Kjeller.
LN-NFU rett før touchdown på Kjeller. © 2009 Anders Skifte

Neste gang har jeg fått beskjed om å følge enda mer på radio. Dette er svært viktig, for man kan gå glipp av viktige meldinger. I tillegg må jeg passe på vinden i hele landingsrunden, for den endrer seg jo avhengig av hvor du er i runden. Under landingsrunden på Rygge hadde jeg vind fra nord. Dette førte til at jeg driftet mot sør rett etter avgang fra rullebanen, driftet mot rullebanen på downwind og fikk for bred sving inn på finalen siden man må svinge tidligere pga. vinden.

Spurte om Arvika og Torsby. Og Erland foreslo at vi også drar dit for å lande. Så det blir både Rygge, Rakkestad, Hamar, Elverum, Arvika og Torsby etterhvert. Spennende! :)

[13.06.10] 14 landinger på én dag!

Jeg har landet! Jeg har landet helt selv! :D

Tidlig søndag morgen satte vi i retning sørover mot Rygge flyplass for å trene på landing. Det var første gangen vi reiste til et annet sted enn Øyern for å trene. Været så litt utrygt ut med store regnbyger over Oslofjorden, men Erland betrygget om at det ikke var noe problem. Til å begynne med var det litt småregn mens vi fløy, men det ble endel mer regn etterhvert. Jeg trodde at regn var no-go for småfly, men det går visst greit så lenge sikten er god nok og temperaturen ikke er for lav.

Flygeeken i LN-NRK i en høyde på 2000 fot og hastighet på 90 knop (KIAS).
Flygeeken i LN-NRK i en høyde på 2000 fot og hastighet på 90 knop (KIAS). © 2010 Flygeeken

Vi passerte en golfbane med masse golfspillere av noen morgenfugler (jeg har også kulere hobby en dere :P), Østmarka, Ytre Enebakk, Tomter, Spydeberg og plutselig så vi sjøene nord for Rygge i horisonten. Og så dukket rullebanen opp, og vi entret kontrollsonen til Rygge ved Sæbyvann. Erland tok kontakt med Rygge Tower, og så var vi i gang med landingsrunder på rullebane 30. Erland viste en landing først. Rullebanen på Rygge med landingslys og det hele var fantastisk å se på i det litt dunkle lyset denne morgenen (video av en landing på Rygge).

Deretter tok jeg over. Steg til 700 fot på upwind mens jeg holdt en fart 75 knop. På 700 fot fortsatte jeg å stige, mens jeg svingte 15 grader-sving mot crosswind. Deretter utkikk, før man svinger inn på downwind. Hele tida måtte jeg dreie nesa inn mot vinden, noe jeg fikk god tek på etterhvert. Røyken fra cellulosefabrikken på Moss gjorde det lett å se hvor vinden var til enhver tid. Takk for mosselukta! :)

Landingsrunden med upwind, crosswind, downwind, base og final leg. Illustrasjon fra Wikipedia.
Landingsrunden med upwind, crosswind, downwind, base og final leg. Illustrasjon fra Wikipedia.

På downwind fortsatte jeg å stige til jeg nådde 1200 fot (Rygge ligger 175 fot over havnivå, så man må holde 200 fot over standard nivå på 1000 fot). Mens vi var på downwind, gjennomgikk jeg downwind-sjekklisten: Magnetos BOTH, electrical fuel pump ON, fuel selector FULLEST TANK, Mixture FULL RICH, Primer LOCKED. Ganske raskt var vi ved keypoint igjen, og da var det bare å putte på forgasservarmen, redusere hastigheten til 75 knop og starte nedstigningen. Straks etter det svinger man inn på base med 30 grader-krenging, og setter en notch flaps. Før man entrer finalen sjekker man at det ikke er noen andre fly på vei til å lande, og svinger så 20 grader inn og får så rullebanen rett mot seg. Der setter man på siste notch flaps. Hele tida må man passe på holde hastigheten på 75 knop. Dette er über-viktig, siden marginene er små ved landing, og man kan lett ende opp med stall i lav høyde hvis man ikke er ekstra oppmerksom.

Første landing var PERFEKT. Jeg måtte selvfølgelig bekrefte ovenfor Erland om han hjalp til noe, men det gjorde han ikke, så endelig var jeg 100 % sikker på at jeg hadde landet helt selv for første gang. :D

LN-NFU på finalen med fulle flaps. Illustrasjonsbilde (flygeeken er ikke i cockpit).
LN-NFU på finalen med fulle flaps. Illustrasjonsbilde (flygeeken er ikke i cockpit). © 2009 Anders Skifte

Jeg utførte hele 14 landinger den søndagen. Jeg klarte dessverre ikke å toppe den første landingen. Man har ganske bratt nedstigning med fulle flaps, så man får litt noia når rullebanen er på vei rett mot en. Men rett før man treffer banen, skal man rette opp stikka og hovre rett over rullebanen mens man mister fart (flare). Flyet vil da sakte men sikkert sette seg bløtt ned på banen. Det jeg gjorde var selvfølgelig å få litt noia, og rette opp stikka litt for fort, slik at flyet steg litt igjen. Når jeg så fikk litt noia atter en gang, hovret jeg litt for høyt horisontalt, slik at landingen enten ble litt hardere, litt langt innpå banen eller en kombinasjon av begge.

Det var fire andre småfly som trente på landing samtidig, og flyet mitt (LN-NRK) har så seig motor slik at den ikke klatrer like bra som de andre flyene i landingsrunden. Derfor tok de meg igjen, slik at jeg noen ganger måtte kutte ned svingene. Og da kom vi gjerne litt høyt over banen, som igjen gjorde det litt mer utfordrende å få den perfekte landingen igjen. Jeg fikk også finpusset på avgangsteknikken min for hver touch & go. Før senket jeg nemlig ikke nesa litt ned rett etter avgang. Det kreves litt ekstra stikkepress for å komme i lufta, men når man først er der kan man dempe stigningen for å oppnå hastighet og unngå stallfare.

Jeg kunne øvd touch & go til flyet hadde hostet og harket i mangel på drivstoff, men klokka 11 var banen reservert for Jesus og vi måtte dermed vende nesa hjem. Over Moss, Kambo, Ås, Ski, Kolbotn, Lutvann og plutselig var vi 90 grader på rullebanen på Kjeller. Utførte veldig bra downwind, base og final, og var svært innstilt på at nå… Nå skulle jeg naile landingen skikkelig igjen. Man hva hendte? Jeg gjorde den dårligste landingen EVER denne dagen. Trakk stikka til meg for mye på slutten, steg litt igjen (ballooning), ville ned, så dro på litt motor og trakk i stikka. Men motoren har noe treg reaksjon, så da deiset jeg ned og kengurulandet litt langt inn på banen mens jeg lo av meg selv.

Det sto en fugl og glante på meg midt på rullebanen. Den hadde et slikt ansiktsuttrykk: . Tror den har sett for mange landinger i sitt liv, for den flyttet seg ikke selv om det var en morderisk propell på vei mot den. Snudde for å takse tilbake før jeg nådde helt frem til fuglen, så han visste vel bedre enn meg.

Jeg følte at mange av landingene mine var dårlige, men Erland roste meg faktisk. Han sa dette var veldig bra for å være første gang med landingsøvelser. :D