[30.11.10, 03.12.10 og 09.12.10] JEG ER BLITT PILOT. :D :D :D

Vel, nå har jeg allerede røpet resultatet. Jeg har oppnådd flylappen, og kan kalle meg pilot etter 50 turer på 70 timer tilsammen. :D Og her er historien.

Før klubben sender deg til oppflyging skal du ha en skolesjekk med en av klubbens instruktører for å sjekke at du er helt klar. Man skal ha en teoridel og en praktisk del. Teoridelen hadde jeg med Odd og en annen elev (Vidar), hvor vi gikk gjennom navigasjonsplanen til Fagernes som vi hadde laget på forhånd. Vidar hadde gjort ytelsesberegning for bl.a. take-off og landing, selv om rullebanen på Fagernes åpenbart er lang nok (2060 m). Jeg trodde det ikke var nødvendig med mindre rullebanen var kort, noe Erland hadde sagt. Det er greit når man har lappen og skal ta egne vurderinger, men ifm. opplæringen skal man gjøre det uansett. Greit å vite til oppflygingen.

Les videre

[27.08.10] SOLO!!! :D

Hele uka var jeg klar for solo, men det ble avlyst hver morgen pga. dårlig vær. Litt frustrerende, men fredag den uka virket det mer lovende og jeg møtte opp på Kjeller tidlig på morgenen. Det var fortsatt lavt og tett skydekke, med noen regnbyger innimellom. Men det var lovet bedring, så jeg og assisterende skolesjef Odd holdt stand i klubbhytta.

Utsikten fra klubbhytta til holding alpha og rullebanen ser ikke så flott ut på solodagen, men etterhvert ble det noe bedre.
Utsikten fra klubbhytta til holding alpha og rullebanen ser ikke så flott ut på solodagen, men etterhvert ble det noe bedre. © 2010 Flygeeken

Plutselig sa Odd at vi bare skulle dra, selv om det fortsatt så litt tett ut. Hadde allerede gjort unna walk-around og fuelnivået var ok, så det var bare å hoppe inn i flyet og fyre opp. Alt gikk smertefritt frem til vi lå på sydenden av rullebanen til Kjeller. Odd mente jeg burde si ting på radioen oftere. Mulig en uvane jeg har fått fra min hovedinstruktør, for jeg er enig i at det er viktig å ikke la det gå for lenge mellom hver gang man rapporterer sin posisjon. Outbound, ved passering av rullebanen, kan man f.eks. si

Kjeller. Lima Foxtrot Uniform. South of field. 2000 feet. Heading towards Øyern.

Det lå skyer fra i underkant av 2000 fot og oppover, så jeg måtte stige og synke litt for å gå klar av skyer. Men Odd kommenterte i noen tilfeller at jeg ikke la meg lavt nok, siden jeg hadde skyer på sidene lavere enn min egen høyde, og de dekket jo da til utsikten selv om jeg hadde sikt rett frem. Situasjonen var litt uvant, og det er jo ikke spesielt gøy på soloutsjekken. Som om det ikke var nok: Da vi ved Flateby skulle skifte frekvens fra Kjeller (119.10) til Ski Traffic (123.50) oppdaget vi at radioen sto på feil frekvens (122.10). Det er ikke særlig bra. Ingen andre fly på Kjeller hadde kunnet vite vår posisjon, noe som var ekstra uheldig nå som sikten ikke var spesielt god. Dette hadde jeg ikke opplevd før, siden radioen alltid står på 119.10 når jeg overtar flyet av logiske grunner. Odd sa frekvensen skal sjekkes når man skrur på radioen, så nå har jeg lært det også «the hard way».

Øyern var tildekket av skyer, så det var et dårlig sted å gjøre øvelser på. Fra Flateby fløy vi derfor tvers over Østmarka på leting etter et åpent område. Og over Ski fant vi et. Det ble en kort øvelse med 30 graders svinger, steep turns, steiling rett frem og sakteflyging med 10 graders sving. Alle øvelsene gikk fint, bortsett noen småfeil som å ta ut all flapsen på en gang og carb.heat før throttle. Men det var nok til at jeg tenkte at med alle disse småfeilene kunne jeg jo ikke få solobevis. Fikk dessverre ikke mulighet til å gå igjennom spinndemonstrasjonen man gjerne får på soloutsjekken, så det blir utsatt til skolesjekken. For det trenger man litt større høyde naturligvis, og vi lå lavt pga. skydekket.

Kjeller flyplass til venstre, og Øyern øverst. Rullebane 12 er nærmest og rullebane 30 er lengst vekk.
Kjeller flyplass til venstre, og Øyern øverst. Rullebane 12 er nærmest og rullebane 30 er lengst vekk. © 2007 Flygeeken

Så bar det tilbake til Kjeller for noen landingsrunder på rullebane 30. Det var små lokale regnbyger over Lillestrøm som vi måtte gjennom, men sikten var likevel grei nok for landingsrunder. Svingte litt tidlig inn mot banen de første gangene, slik at jeg fikk skjev finale og høy approach, men gjorde det bedre etterhvert. Flarene mine var fine, og jeg fikk skryt for å holde den. Mange elever mister nemlig tålmodigheten og retter nesa nedover igjen når flyet ikke toucher bakken med en gang, men det skal man ikke gjøre. :> Ellers fikk jeg bare kommentar på at hastigheten min ned mot rullebanen var noe lav første gangen, men det skjedde ikke igjen.

Odd kjørte på med flere motorkutt. Etter første landing kuttet han motor under avgang. Jeg tippet nesa umiddelbart ned i glidestilling, satte på carb.heat, gjorde downwind-sjekklisten og valgte et jorde rett frem til høyre som nødlandingsplass. Helt korrekt utført! Phew! Deretter kuttet Odd motor på downwind. Av en eller annen grunn pekte jeg på et jorde rett frem mot Fetsund som nødlandingsplass. Litt lurt ba Odd meg ta en titt til venstre, og der var jommen rullebanen. D’oh! Var vel så vant til å plukke ut jorder til det formålet. :) Svingte tidlig inn mot banen, og lå på base ca. rett mot første kvartdel av banen. Etter at jeg hadde svingt på finale midt over rullebanen ropte Odd go-around, og jeg satte full throttle og steg. Siste runden kuttet Odd motor før downwind. Da gjorde jeg rett, og svingte mot rullebane 12. Så var det full stop, og jeg var litt spent på om dette var godt nok for solo.

Men det var det. :D Etter å ha stoppet mellom Bravo og Alpha, spurte Odd om jeg følte meg klar for å fly alene. Det følte jeg jo, men kommenterte likevel småfeilene. Det var visst greit. Jeg lurte på om jeg skulle bruke Student Pilot på radioen, og om jeg skulle gjøre run-up igjen før jeg tok av, men ingen av delene var nødvendig. Odd ønsket meg lykke til og sa at «nå gjør du de beste landingene du noen gang har gjort», før han hoppet ut av flyet i vinden av propellen. Med ett var jeg overlatt til meg selv. Litt uvirkelig, men landinger hadde jeg gjort så innmari mange ganger allerede, så jeg følte meg trygg på meg selv. I tillegg var det vindstille med noen små vindpust i ny og ne, så den utfordringen slapp jeg. Mens jeg takset nedover mot rullebane 30 meldte et helikopter noe på radioen. Jeg var ikke helt sikker på om han skulle ta av eller ei, så jeg kalte han opp og forsikret meg om intensjonen hans. Han skulle bare til fuelpumpa, så da ga jeg bare full throttle, tok av og vips var jeg i lufta. Alene. :) Likevel føltes det på en måte som om instruktøren fortsatt var der, bare at han holdt kjeft. Kikket til siden, og overbeviste meg selv om at nå var jeg faktisk alene her oppe over Lillestrøm.

Jeg gjorde som jeg alltid hadde gjort, og landingene ble bløte og gode. Hadde litt bedre runder enn med Odd, og ingen for høye finaler. Siste landing var til og med ganske nær terskelen til rullebane 30, og jeg kunne nesten takse rett inn på Alpha. Hurra! Siden jeg hadde tatt fri fra jobben for å fly solo, tok Erland og jeg en flytur til etter soloutsjekken, men mer om det senere…

Flygeeken er glad for han har et solobevis i hånda.
Flygeeken er glad for han har et solobevis i hånda. © 2010 Flygeeken

[12.04.10] Direkte overganger, radiobruk og litt landing

Dette ble en fyldig flytime med mye nytt å tenke på, og første gangen med en god del vind. Derfor var rullebane 12 i bruk, og det ble en litt lengre taksetur langs rullebanen. Før jeg entret rullebanen fikk jeg snakke på radio for første gang: «Kjeller. Lima November November Romeo Foxtrot entering runway for take-off 12». Wee! Jeg takset litt fort siden det var litt langt bort, men det var nok fordi jeg holdt et turtall på 1000 RPM. Erland sa slikt ikke blir akseptert under oppflyging. Man skal takse med ganghastighet, og motoren kan være på tomgang når flyet er i bevegelse. Men når flyet står stille må man ha 1000 RPM. Tenk når jeg skal begynne å fly andre flytyper med litt andre parametere. Mye å huske!

Mye å tenke på under take-off. Man skal sjekke at turtall er høyt nok, at hastighet øker og at motorinstrumentene er ok, samtidig som man skal holde seg på senterlinjen i høy hastighet. Akkurat det er en smule vanskelig. Jeg sjangler litt mens vi ruller bortover rullebanen, og det føles ikke helt trygt, men blir nok bedre etterhvert. Ved 55 knop ba Erland med trekke i stikka, og vips vi var i lufta. Og der var det mye mer turbulens enn tidligere, så det ble en humpete og dumpete start. Erland ba meg se bak og legge merke til hvor rullebanen var, og dæven shteike jeg hadde blitt ført langt sidelengs av vinden. Hadde nok å tenke på å holde 75 knop, men en liten sving mot nord fikset den saken.

Så bar det mot Øyern igjen. Som sagt, mye turbulens, så det var ikke bare å la stikka stå i en stilling, for flyet svingte seg selv. Men i litt høyere luftlag var det roligere. Denne gangen øvde jeg på direkte overganger i sving. Et eksempel på det er å stige til en viss høyde samtidig som man svinger med 30 graders krenging til venstre, så skal man avslutte krengingen men fortsette å stige. Det er ikke så lett som man tror, for man har en tendens til å avslutte å stige når man avslutter å krenge. Det ble mye tenke på når vi gikk fra det ene til det andre. Stig, synk, sving hit, sving dit. 8-}

Har fortsatt litt vansker med rett trimbruk. Man skal først etablere høyde, deretter grovtrimme, så kan man throttle ned før man fintrimmer. Dette skal skje ved at man holder stikka i rett stilling, og trimmer til man føler motstanden i stikka forsvinner. Har også problemer med å holde svingene og høydeforandringene jeg utfører konstante, også uten å se på instrumentene. Så jeg må være fokusert på å bli flink på dette neste gang.

Jeg fikk styre hele landingsrunden på vei tilbake, mens Erland forklarte hva jeg skulle gjøre og hjalp til litt. Først reduserte vi høyden til 2000 fot og fulgte riksveien forbi Kukollen meldepunkt mot Fetsund meldepunkt. Der reduserte vi høyden til 1500 fot, og nå var det humpetidumpeti igjen pga. turbulensen. På vei tilbake fikk jeg snakke enda litt til i radio. En gang over Kukollen, og en gang når vi var downwind til rullebane 12.

Landingsrunden med downwind, base og final leg. Illustrasjon fra Wikipedia.
Landingsrunden med downwind, base og final leg. Illustrasjon fra Wikipedia.

Rett ved Kjeller flyplass ligger det en atomreaktor man ikke har lov til å fly over, og denne var vi på vei rett mot. Jeg kommenterte dette uten at Erland sa i fra, så da ble jeg en smule stolt, og styrte flyet rundt. :> Det var moro å humpe over Skedsmos tettbebygde strøk, men man kan ikke humpe for evig. Det var på tide å svinge inn på baseleggen til rullebanen, og der fikk jeg sette ut et hakk flaps. Flapsen i Tomahawken er mekanisk, så man drar i en spak mellom setene. Man merker veldig luftmotstanden når man setter dem ut, for det er lettere å gjøre på bakken. Føltes som om vi lå litt høyt når vi var på finalen, men et hakk til med flaps gjorde susen, og vi tok en bratt nedstigning.

Når vi lå over rullebanen var det jeg som hadde kontrollen på alt unntatt rudderne som kompenserer for vinden. Det tok Erland seg av. Jeg satte throttelen til tomgang som man skal gjøre rett før man toucher ned. Var ikke så enkelt å få flyet bløtt ned. Først gikk flyet litt opp igjen, og så ble farten litt for lav slik at vi fikk stall. *biiiiiiip* lød det i cockpiten, før vi deiset brått ned i asfalten. Var ikke store høyden, så ingen fare, men morsom opplevelse.

Blir spennende å se hvordan jeg klarer landingsrunden neste gang. Men nå er luftrommet (som først var stengt for kun IFR-trafikk), også stengt for VFR-trafikk pga. vulkanutbrudd på Island, så flytimen på fredag står i fare for å bli utsatt. Som sagt før, mye skal klaffe når man tar flytimer, også fraværet av vulkanutbrudd. :) Får bare håpe dette ikke varer for lenge, slik at progresjonen min sinkes nok en gang.

Asken som hindrer flytrafikken. Foto av NASA.
Asken som hindrer flytrafikken. Foto av NASA.