Utsjekk på Piper PA-28

Rett etter at jeg fikk flylappen fløy jeg én tur alene før vinteren satte en stopper for flere turer. Man har bare rett til å fly de flyene man har utsjekk på innenfor klassen en-motors stempelmotorfly, og det var forløpig kun på Piper PA-38-112 Tomahawk for min del.  Da jeg i mars igjen var klar for å fly, startet jeg likegodt det nye året med utsjekk på en ny flytype: Piper PA-28-161 Warrior II.  Klubben har tre fly av denne typen, og det er et vesentlig bedre fly å dra på langtur med og å fly venner med (4 seter kontra 2).

Piper PA-28-161 Warrior II, her i form av LN-MTJ på Kjeller.
Piper PA-28-161 Warrior II, her i form av LN-MTJ på Kjeller. © 2011 Eivind Hasle Amundsen

Første turen på over tre måneder var en utfordring. I tillegg til at det hadde gått lang tid og var en helt ny flytype, var det også mye vind denne dagen. Etter en litt laber take-off dro jeg og instruktør Erland med LN-NAG til Øyern for å la meg bli kjent med flytypen. Det var mye smånytt, men generelt likt som å fly Tomahawk. Blant småforskjellene var: Høyere opp til vinduet, tre hakk flaps i stedet for to, tankvelger plassert nede til venstre i stedet for rett ved mixturespaken, diverse knapper plassert forskjellig, slingring i rudder kontra ganske hard respons i Tomahawken, litt mer stabil i lufta siden den er tyngre, ingen utsikt bakover, kraftigere motor (som gjorde det litt vanskeligere å holde kål på hastigheten), mer støyisolert kabin, dobbelt så mange radioer (2 mot 1) og litt andre ting å sjekke under walk-around. Landingsteknikk i full sidevind var svært rustent, og det ble en god del drifting under flaringen. Utenom landingen var jeg ok, men noe rusten på prosedyrer.

Andre turen var landingstrening på Rakkestad med LN-MTJ, og denne dagen var det lite vind. I starten var det veldig stor arbeidsmengde i landingsrundene, men rutinen kom raskt tilbake. Litt forskjellige landinger ble det. Noen uten motor, noen uten flaps, etc. Den første landingen valgte jeg å avbryte, siden jeg kom inn for høyt. Generelt under alle landingene kom jeg inn for høyt egentlig. Det var en god del lettere å fly ny flytype denne gangen, siden alt det nye hadde fått synke litt.

LN-MTJ i sitt rette element.
LN-MTJ i sitt rette element. © 2011 Eivind Hasle Amundsen

Tredje flytur ble siste utsjekktur. Denne gangen med LN-NAR. Alle de tre PA-28-flyene jeg hadde fløyet var litt forskjellig utstyrt. F.eks. måtte jeg på hver av de tre variantene bli vant til forskjellig radioutstyr. Vi dro denne gangen til Maarud for å gjøre noen landingsrunder med ekstra stor utfordring. Maarud er en gressrullebane på bare 700 m som ligger rett ved Maarud-fabrikken mellom Årnes og Kongsvinger. Det var første gang jeg landet på gressbane og kortbane, siden Tomahawk har for liten propellklaring for å kunne brukes på gress. Det var svært utfordrende, så Erland tok seg av radioen. I tillegg var det vindskjær under innflygingen til rullebanen, men det gjorde landingsrundene bare litt ekstra spennende og gøy. :)

Gressrullebanen på Maarud er bare 700 m lang.
Gressrullebanen på Maarud er bare 700 m lang. Bilde fra norskeflyplasser.no

Maarud har samme rullebaneretninger som Gardermoen, 01 og 19.  Jeg prøvde meg på begge retninger. Landing på 01 gikk alltid bra. Jeg satte meg ned like etter terskelen, men der det var svært seigt (våt/gjørmete gress), så nedbremsingen gikk uhyre raskt. Jeg måtte takse med stikka i magen (dvs. heve nesa under taksing), for at vi ikke skulle sette oss fast. Det var veldig rart å lande på gress i forhold til asfalt. På gress føles touchdownen så fjærlett, siden underlaget er bløtt. Touch & go skilte seg fra lengre baner i at vi nå alltid måtte snu og bruke hele banen, siden det bare var 700 m å boltre seg på. Vi tok av igjen fra 01, dvs. fra samme gjørmete bane, og det tok dermed tid å få bygget opp fart. Marginene var mindre enn jeg var vant med fra tidligere, for det var også trær i andre enden av banen som jeg måtte passe på. Derfor satt jeg litt på pinebenken mens flyet forsøkte å bygge opp fart og trærne i baneenden kom nærmere og nærmere. Men det gikk alltid bra. Prøvde som sagt også å lande på bane 19 et par, tre ganger, men jeg kom alltid inn for høyt pga. de høye trærne i baneenden. Jeg liker vel å ha litt større marginer enn jeg trenger. Samtidig observerte jeg at det hadde kommet en motorsyklist ved banekanten for å se på de tøffe landingsforsøkene. :)

Erland var fornøyd med opplegget, og jeg fikk typeutsjekk og PFT (periodisk flygetrening) godkjent. Men med avtale om max. 8 knops sidevindskomponent inntil jeg får en runde med skikkelig sidevind. Fikk også beskjed om at jeg måtte prøve meg på en tur med 3 passasjerer for å kjenne hvordan flyet oppfører seg når det er skikkelig tungt. Siden den gang har jeg tatt flere treningsturer alene, en runde på Rygge med Erland i 15 knops sidevind og en tur med 2 passasjerer. Føler det er nok i år med utsjekken på PA-28, så jeg blir ordentlig kjent med flyet før jeg kjører på med utsjekk på Cessna 172 Skyhawk neste vår.

Reklamer

En kommentar om “Utsjekk på Piper PA-28

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s