Sjekklister og G-krefter

[27.07.10 og 28.07.10] Vindkast på Rygge igjen, litt touch & go på Rakkestad og flyving i liksom-skyer

To nye dager med landingsøvelser. Gjenstående i B-blokken er å takle sidevindslandinger og flare tilfredsstillende. De er ikke enkle å få god tek på altså. Jeg mestrer ellers stort sett alle deler av flyvingen jeg hittil har lært bra nå. :) Radio går veldig mye bedre, og jeg får med meg mer av det som blir sagt. Jeg snakker også uten at instruktøren ber meg om det. Denne gang fikk jeg også prøve meg på Oslo Approach igjen og Farris, men fraseologien er litt uvant i forhold til på Rygge.

På Rygge den ene dagen var det vindkast opp mot 19 knop. Det er ikke akkurat favorittforholdene mine å øve landing i. Mye turbulens rett over rullebanen fører til at jeg blir kastet alle mulige veier. Man må være svært rask på rorene under slike forhold. Erland demonstrerte én landing, og han kompenserte svært raskt og riktig. Hadde vært fint å kunne mestre vindkast slik som han, men så har han jo ~1000 flytimer også da. :) Litt av problemet mitt er at jeg har for lav hastighet høyt over banen under slike forhold. Det gjør det vanskeligere å kontrollere flyet. Det er svært viktig at jeg holder 80 knop (litt høyere hastighet pga. gusten) neste gang jeg lander i vindkast. Ellers er jeg ikke helt god på sideslip. Det må ganske mye kraft til for å gi nok utslag på sideroret, så jeg trenger å presse på mer der slik at flyet ikke begynner å svinge når jeg vrir balanseroret andre veien. Klarer å etablere meg rett på finale hver gang, så noe er i alle fall bra.

Slike skylapper måtte jeg ha på meg hele veien fra Rygge til Kjeller, slik at jeg ble tvunget til å kun se på instrumentene. © Jeppesen

På vei tilbake måtte jeg fly med skylapper eller «hette», noe som gjør at du ikke kan se ut, bare instrumentene (så bittelitt, men bare helt nederste del av vinduet). Man skal se mest på gyrohorisonten (det er nå din visuelle referanse), og kun ta korte blikk på de andre instrumentene. Fløy hele veien tilbake fra Rygge i liksom-skyen. Klarte det bra, og holdt både høyde og kurs stort sett riktig. Man skal ikke svinge mer enn en standard rate turn under slike forhold (needle på streken). Vansklighetsgraden kommer når man blir desorientert ved at instruktør svinger som helvete først, så dette var nok bare en forsmak. Egentlig er denne delen for D-blokken, men siden vi må fly hele veien til Rygge for å gjøre touch & go, må vi jo gjøre noe på veien. Da blir det i alle fall færre instruksjoner etter solo. Da jeg tok av skylappene, føyk et annet fly ganske nær rett foran oss. Erland hadde kontroll over situasjonen, men flyet foran oss holdt seg litt lavt. Han var i 1500 fot, men skulle vært i 2000 fot siden han var på vei ut fra Kjeller.

Gyrohorisonten. Foto av as737700 (Creative Commons).

Men det var mer trafikk gitt. Meldte left base da vi var på vei inn i left base til rullebane 30, men plutselig meldte et annet fly det også. Erland reagerte raskt, bringer flyet opp i høyde og gjør en go-around. Jeg tar over 1500 fot over rullebanen på Kjeller. Men det var litt vindkast på Kjeller også, så den gode landingen uteble. Driftet sideveis, landet litt hardt og litt inn på banen. Argh, jeg må få has på den sideveis bevegelsen.

Under den andre flytimen var det derimot ingen vind på Kjeller, men det er «alltid» litt vind på Rygge. Det sies at Rygge ble bygd med innebygget sidevind. Men denne dagen var det i alle fall ikke vindkast, så jeg fikk endelig trent normalt på sidevindslandinger. Men før vi tar turen til Rygge, må jeg fortelle om hva som skjedde før vi dro fra Kjeller. Erland hadde nettopp kommet tilbake med en annen elev, og siden jeg var klar og hadde tatt walk-around, spurte han om jeg ville fyre opp flyet, takse til holding alpha og ta run-up’en mens han gjorde seg ferdig. Yihi! Helt alene i flyet for første gang, og en liten forsmak på solo. Jeg klarte meg forøvrig helt fint. :D

Så over til Rygge. På vei inn fra Kambo meldepunkt til right downwind, møtte vi et annet småfly som var på vei til å svinge fra base inn på downwind. Her skulle tårnet sørget for mer separasjon, for vi syns det var litt nærme. Det er altså viktig å se ut selv om man er i kontrollert luftrom, for tårnet kan faktisk gjøre feil. Med rolig sidevind var vanskelighetsgraden langt mindre enn sist da det var vindkast, og jeg hadde mye større mestringsfølelse. Jeg var veldig obs på farten denne gangen, og kontrollerte flyet bedre på vei ned mot rullebanen. Etter noen landinger var jeg etterhvert flinkere til å kompensere rett mot sidevinden, også under take-off. Det er en veldig positiv utvikling. Noen landinger var veldig bløte, men det var fortsatt noen med litt sideveis bevegelse. Flarer bedre, men kan fremdeles flare enda mer. Klarte etterhvert dette med å sparke nesa i rett stilling like før flyet toucher ned bedre enn før.

Rakkestad flyplass, her sett fra rullebane 15. © 2008 Petr & Klara

Etter Rygge, hadde vi ytterligere litt tid og tok turen til Rakkestad (ENRK) for noen flere landinger. Rakkestad ligger ca. 10 min fra Rygge. Den er omtrent like tynn som Hamar, men litt lenger med sine 1080 m. Det spesielle med Rakkestad er landingsmønsteret. Man flyr først til et av meldepunktene (Brekke i vårt tilfelle), og krysser så 90 grader på rullebanen i 2000 fot. Deretter svinger man høyre uansett om man skal bruke rullebane 33 eller 15, og flyr så normale landingsrunder med 1500 fot på downwind. Flotte landinger i følge instruktøren. Satte noe langt inn på banen ved første landing, men resten var det intet å si på. Det var helt vindstille, så det var langt lettere enn på Rygge noen minutter tidligere. Men det var gøy å få til perfekte landinger! :D Det ble fire kjappe touch & go (tre på 33 og en på 15) før vi satte kursen hjemover.

Hele veien tilbake fløy jeg med skylapper. Det er egentlig ikke så vanskelig. Denne gang fikk jeg forsøke meg på standard rate turn 2 ganger, dvs. svinge med needle på strek i 1 min. for å komme 180 grader rundt. Erland tok tida og det stemte, så jeg svingte på riktig måte. :) Jeg svingte på kurs etter Erlands instruksjoner, og da vi var etablert på finale fikk jeg ta av skylappene. Etter en halvtime med kun glaning på instrumentene, blir det litt som å brått åpne gardinene rett etter å ha våknet.

PS: Var det du som skulle med Norwegian DY2796 fra Rygge til Tromsø 27.07.2010 kl. 18:50. Da var det jeg som gjorde at dere måtte vente litt med å ta av. Mens Norwegian-flyet sto klar, klatret jeg ut fra rullebane 12. LN-NRK klatrer dårlig, så jeg var i bare 500 fot på tidspunktet tårnet ba meg svinge venstre. :P

[21.07.10, 23.07.10 og 24.07.10] Videre terping på landing og nødlanding… Og møte med gretten flygeleder

Tre flytimer på en uke og 8000 kr fattigere, men nå er jeg i alle fall enda nærmere solo. :) Hovedinstruktøren min var bortreist, så alle de tre timene var det vikarinstruktør David som instruerte. Alle instruktørene har litt forskjellige måter å gjøre ting på, men det er veldig nyttig å få litt forskjellige perspektiver på ting. David ba meg bl.a. skrive ned tid for avgang og landing og huske på når jeg skulle skifte tank (hver halvtime). Før har det alltid vært Erland som tok seg av disse tingene.

Noen unormale hendelser denne gangen. Under en av flyturene hadde ikke låsemekanismen til døra festet seg skikkelig i taket. Jeg forsøkte derfor å åpne døra i 2000 fot. Det var en smule gøy, men ikke mer dramatisk enn at den ble stående litt på gløtt pga. all motstanden i 90 knop. Deilig med litt frisk luft inn i den koktette cockpiten. :) Vi fikk dog ikke fikset låsemekanismen med døra på gløtt, så da drøyde vi den til første landing på Rygge. Den andre unormale hendelsen skjedde mens jeg utførte ground check på bakken. Under magnetsjekken på venstre magnet droppet turtallet plutselig nesten 500 RPM, og det er mye mer enn grensen. Løsningen var å kjøre turtallet opp til 2000 RPM, og leane motoren litt i 2 minutter. Det var for å fjerne sot som muligens hadde bygd seg opp på forgasseren. Fint at noen ikke-rutinemessige hendelser skjer, så vet jeg hvordan jeg skal takle dem når jeg er alene i flyet.

Det var Rygge som var målet for alle de tre timene. Det er stort sett kun landingsøvelser og nødlandingsøvelser som gjenstår før solo. Ting som 8-talls-svinger, steep turns, førevarslandinger, etc. trenger en ikke få demonstrert særlig mer enn én gang. Tok steep turns igjen med David, og han var fornøyd med dem.

Vindpølsa! Så enkel, men likevel så utrolig nyttig. Foto av Matt Mercer (Creative Commons)

Alle dagene var det litt sidevind i mer eller mindre grad (5-12 knop), men det var forskjell på vinden i høyden og på bakken. Det var gjerne slik at når jeg nådde flarehøyden, driftet jeg en god del til siden pga. sidevinden som bare lå rett over banen. Da skal man holde balanseroret inn i vinden, men det fikk jeg ikke helt teken på når jeg var så opptatt med flaringen. Det var en stund siden forrige flytime før denne runden med landingsrunder, så innflyvningen min var litt lav noen ganger. Jeg hadde også en generell tendens til å være litt utålmodig med å svinge inn på finalen, men det gikk seg til relativt raskt. Og flaringen? Ikke noe nytt der dessverre. :P Davids forslag er at jeg reduserer motor en smule saktere, sånn at jeg ikke må rette nesa så fort ned når motorkraften blir helt borte. Da blir det kanskje litt lettere å flare. Prøvde også touch & go med cut. Da utfører man en vanlig landing og take-off, men så drar instruktør motoren til tomgang og simulerer motorkutt rett over banen. Da er det nesa rett ned i 70 knop og fulle flaps, og lande enda en gang på samme runden.

Flygelederen i tårnet på Rygge var i litt dårlig humør den ene dagen. Da vi dukket opp i kontrollsonen og ba om klarering for touch & go klaget han over å ha vært på vakt i mer enn 4 timer, og at han var sulten og måtte på do. Det er jo greit nok det, men… Det hjelper jo ikke akkurat å klage til klubbflyverne. Vi må jo ha en flyplass å øve på. Tross flygelederens dårlige humør fikk vi fortsette. Etterhvert dukket det opp noen småfly til som ville ha touch & go, og flygelederen fortsatte å klage. Han kommenterte over radio at vi neste gang skulle forsøke å komme i samlet flokk (!) i stedet.

På veien tilbake den første dagen simulerte David motorkutt igjen, og jeg kjørte på med nødlandingsprosedyren jeg hadde lært av Erland, dog litt stressa. Fokuserte for mye på å få med meg alt, i stedet for å fokusere på å nødlande skikkelig. Når du er så lavt som 2000 fot er det ingen vits i å fikle med korrekt prosedyre. Davids metode var å raskt kjøre downwind-checklisten, som man har gjort hundre og ørten ganger (carb.heat ON, magnetos BOTH, el.fuelpump ON, fuel selector FULLEST TANK, mixture FULL RICH, primer LOCKED). Samtidig etablerer man 70 knop glidehastighet og finner seg en passende nødlandingsplass. Det er aller, aller viktigst å foreta en kontrollert nødlanding når man er så lavt. Da har man størst mulig overlevelsessjanse. Hvis man ikke får start på motor med sjekklisten ovenfor, er det lite sannsynlig man klarer det med restart-prosedyren. Man setter i gang med normal landingsrunde, og når man har det på plass kan man eventuelt squawke 7700 og rapportere Mayday over radio. Deretter putter man på ELT og nødlander.

Flygeeken stiger ut av cockpiten på LN-NFU etter en svettsom runde med landinger på Rygge. © 2010 Flygeeken

Tross fortsatt problemer med flare og sidevindslandinger, har jeg merket en markant forbedring i antall småfeil. Jeg er blitt mer frempå med radio og navigasjon, og gjør litt av de tingene uten at instruktøren gir beskjed om det. Det er mitt ansvar nå! Etter at jeg fikk beskjed om å legge merke til ting som blir sagt på radio den første flytimen denne uka, har jeg også blitt flinkere til å lytte når jeg hører noe i tilfelle det er en beskjed til meg. Dette er også viktig for å danne seg et bilde av flytrafikken i området. I tillegg er jeg blitt flinkere med manøvre. Er bl.a. mer nøye med at høyden min holdes i alle situasjoner, og er blitt veldig komfortabel med trimmen, også i landingsrunden. Endelig! :)

En av de siste kommentarene fra David var at han hadde sendt meg rett på solo om sidevindslandinger var ok. Gulp! Føler meg ikke helt klar, men… :-S

[05.07.10] Landing i oppoverbakke på Hamar

På Rygge var det vindkast opp mot 25 knop (skal si det ofte er mye vind der), så vi satte kursen mot Hamar denne gangen. Vi dro langs Glomma, Vorma og Mjøsa forbi meldepunktene Sørum, Vormsund, Minnesund og Stange Church. Vips dukket Hamar opp.

Hamar flyplass Stafsberg er spesiell. Den er 800 meter kort og 23 meter smal. Til sammenligning er Rygge 2442 meter lang og 45 meter tykk. I tillegg heller banen, slik at man enten lander i nedover- eller oppoverbakke. Også er banen skikkelig ujevn, og det er høye trær i begge ender. Dette er det ikke på Kjeller eller Rygge, så det var ganske annerledes å bli møtt av trær, hus og vimpel rett foran stripa (se video litt nedenfor). :)

Vi entret left downwind til rullebane 15, som var ca. rett mot vinden. Første runden lå jeg noe lavt, og ga på en del motor. Selv om rullebanen var skikkelig smal traff jeg senterlinjen. Men jommen ble jeg lurt av rullebanen. Siden man lander i oppoverbakke tror man at hjulene skal sette senere enn de gjør, så jeg var ikke forberedt på at hjulene skulle treffe rullebanen så fort. Det ble altså lite flare og nær trepunktslanding, som man helst ikke skal gjøre.

Det var ikke mye rullebane igjen til take-off, men Erland sa ingenting, så jeg bare ga på. Var nesten litt redd for å treffe rullebanelysene, men lettet i tide før jeg hadde deiset rett inn i de (ja, lille ENHA har faktisk rullebanelys). Her måtte man bruke beste stigevinkel v_x på 65 knop. Fikk også prøve å lette med ett hakk flaps, men glemte en gang å ta dem opp igjen før jeg var på vei til å svinge inn på downwind. :P Høyden på downwind var 2000 fot på Hamar, siden rullebanen ligger 730 fot over havet.

Det ble 10 landinger, én med simulert motorkutt (motor på tomgang) Landingsrundene er bra sier Erland. Treffer alltid rullebanen, og har ikke trengt en go-around forløpig. Men jeg trenger altså å jobbe grundig med flaren, for jeg trekker for lite tilbake på stikka når jeg er rett over stripa. Og overgangen fra nedstigning til utflating er litt for brå, slik at jeg har lett for å stige litt igjen. Men det er ganske moro å høre at det stort sett kun er det etter ganske få landingsøvelser. :)

Gardermoen sett fra vest. Fjern snøen, og det blir nesten slik jeg så flyplassen på vei tilbake til Kjeller. © 2008 Flygeeken

På vei nedover fløy vi tvers over den store øya (Helgøya) i Mjøsa, og over til den andre siden mens vi steg opp til 3500 fot. Vi måtte holde oss rundt kontrollsonen til Gardermoen og under TMA-grensen. Det er litt viktig slik at man ikke blir en UFO på radaren til flyvelederen. Det er mer interessant terreng nordvest for Oslo med berg og daler. Navigerte etter sjøer, og noen av sjøene jeg hadde merket meg på kartet dukket ikke opp før jeg hadde passert berget og kom inn over dalen. Ved meldepunktet Hakadal gikk vi ned til 2000 fot, og deretter kom vi til meldepunktet Nittedal hvor vi fortsatte ned til 1500 fot. Landingen på rullebane 12 på Kjeller var også med for lite flare. Dæggern, gleder meg til å mestre den altså.

Tross relativt gode landinger var det mange små forglemmelser: Hoppet over viktige punkter på sjekklisten, trakk for mye i stikka ved take-off fra Kjeller, sa left base på left downwind litt for mange ganger, etc. Skal jeg skylde på varmen? Blir sinnsykt varmt i flyet når det er full sol og strevsom trening. Glad jeg trolig ikke kommer til å ha oppflyging på sommeren.